Sosiobiologi er læren om opphavet til dyrs sosiale atferd. Sosiobiologiens bidrag til atferdsbiologien er å forklare hvordan et gitt atferdsmønster kan ha blitt til i evolusjonens løp, det vil si hvilke økologiske betingelser det respektive atferdsmønsteret har vært en tilpasning til. Sosiobiologi kan derfor betegnes som den delen av atferdsøkologien som spesielt fokuserer på sosial atferd. Med «sosial» atferd menes i denne sammenheng atferd som kommer til uttrykk i samspill med individer innen samme art.

Sosiobiologien fikk sitt gjennombrudd med Edward O. Wilsons bok Sociobiology (1975), og er i dag – sammen med resten av atferdsøkologien – et florerende biologisk fagfelt, som har gitt unike innsikter i dyrenes atferd.

I boken Sociobiologys siste kapittel prøvde Wilson også å anvende sosiobiologiske forklaringer på menneskelig atferd. Dette vakte sterke reaksjoner, spesielt på 1970-tallet, både fra samfunnsfagene og fra den politiske venstresiden. Mens de førstnevnte kanskje fryktet en «bortforklaring» av sine egne fagfelt (se reduksjonisme og genetisk determinisme), var de sistnevnte mest bekymret for politisk motivert misbruk av biologiske funn (se Sosialdarwinisme). I etterkant må man^[hvem?] kunne si at begge disse farene stort sett har vært overdrevet^{[bør utdypes]}.

I dag er det bred enighet^{[trenger referanse]} om at sosiobiologi verken kan «totalforklare» eller ha normativ betydning for menneskelig atferd. Det er også i økende grad akseptert at sosiobiologien og andre evolusjonære tilnærminger likevel kan bidra til en forståelse av menneskelig atferd på et deskriptivt plan. Den tidligere «humane sosiobiologien» har nå blitt videreutviklet til «evolusjonspsykologi».