Sonetten (italiensk: sonetto, «liten sang») er en lyrisk sjanger som oppstod i Italia omkring midten av 1200-tallet, og siden har fått en vid utbredelse i mange språk. Den kjennetegnes av en streng metrikk.

Sonetten oppstod trolig på Sicilia, som en videreutvikling av de eldre formene strambotto og canzone. Senere har den blitt tilpasset et stort antall språk, og har holdt seg som en levende og produktiv sjanger til i dag. I utgangspunktet var sonetter kjærlighetsdikt, men formen er i tidens løp blitt brukt til et stort antall emner.

Formen regnes å være oppfunnet av Giacomo da Lentini, men den første viktige sonettedikteren var Francesco Petrarca. Hans 317 sonetter til Laura har satt en standard for sonetter som alle senere sonettediktere har måttet forholde seg til.

Petrarca-sonetten har 14 verselinjer, fordelt på to kvartetter à fire vers og to tersetter à tre vers. Rimstillingen er vanligvis abba abba cdc dcd, men Petrarca har mange sonetter med en noe avvikende rimstilling. Versene har vanligvis 11 stavelser; versemålet kalles på italiensk endecasillabo.

Grunntonen i sonettene er sensuell og lidenskapelig, men likevel kontrollert og høvisk. Mellom kvartettene og tersettene er det vanligvis en tankemessig vending, en volta. Hallvard Lie kaller forholdet mellom de to delene «demonstrasjon» og «konklusjon».

I fransk litteratur har sonetten vært en svært utbredt form helt opp på 1900-tallet. Det vanligste skjemaet i franske sonetter er

abba abba ccd ede.

Her brukes vanligvis en aleksandriner med cesur i midten.

De to store navnene i engelsk sonettediktning er Edmund Spenser og William Shakespeare. Begge bygger opp sonetten med tre kvartetter og en kuplett à 2 vers.

Hos Spencer er rimstillingen abab bcbc cdcd ee og hos Shakespeare abab cdcd efef gg.

Vendingen kommer mellom kvartettene og kupletten.

En sonettkrans er en samling på femten sonetter hvor den femtende sonetten (mestersonetten) består av førstelinjen fra de foregående fjorten sonettene. Det finnes også varianter hvor mestersonetten dannes av siste linje fra de foregående sonettene, eller hvor mestersonetten settes sammen av første linje fra første sonett, andre linje fra andre sonett og så videre til fjortende linje fra fjortende sonett.

Margaret Skjelbreds Du smiler mot meg fra et falmet bilde og Stein Erik Lundes Nissens natt er to av få norske sonettkranser i nyere tid. I nordisk sammenheng kan nemnes Inger Christensens Sommerfugledalen.

• Sonett; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)