Småbruk er en betegnelse på selveiende gård, der tilgang på dyrefôr (høy) og arealstørrelse og beskaffenhet gjorde at driftsformen tillot fra ingen til 3 vinterforede kyr eller kalver, eller et noe høyere antall sauer eller geiter. Disse sammen med hønse- og eggproduksjon samt deltid intensiv dyrking av nytteplanter til eget bruk og litt salg, gjorde at behovet for tilleggsinntekter ble merkbart. Mange småbrukere var derfor deltids- og sesongarbeidere i tillegg, noe som også gjaldt for husmenn.

Statens kornforretning definerte i 1952 et småbruk som «et bruk med inntil 150 dekar dyrket mark».^[1]

Langt på vei var det mulighetene for attåtnæring som avgjorde hvor mye gårdsbrukene ulike steder i Norge ble oppdelt. I kyst-Norge var bøndene vel så mye fiskere og sjøfolk som jordbrukere. Da var det sjøen som skulle skaffe pengeinntektene, ikke jordbruket. Jordbruket ble da drevet hovedsakelig for en viss sjølberging med jordbruksprodukter.

Fra begynnelsen av 1900-tallet oppmuntret den norske stat til å opprette småbruk («bureising»). På den tiden gjaldt det å få flest mulig i arbeide, og i mellomkrigstiden var det også en del småbrukskoler, eksempelvis Hedmark småbruksskole og Blæstad småbruksskole.^[2][3]

En stor kystgård blir liten sett sammenlignet med gårder i flatbygdene på Østlandet hvor åker og eng ga inntekt. Sett i ettertid kan vurdering av arealer med innmark gi feilaktige inntrykk. Gårdene i fjellbygdene hadde ikke store arealer innmark. Det var utmark som ga både fôr og beite. Korn kunne man knapt dyrke. Areal var derfor ingen klar indikasjon på om noe var et småbruk. Det kunne tas i bruk store fjellarealer rundt. Utnytting av utslått og beitemark pågikk lenger på småbruk, men er nå i forfall.

• Gård
• Våningshus
• Kårbolig

• «Konsesjonsplikt ved salg av småbruk?», Bondelaget.no
• «Nå vil «alle» ha sitt eget småbruk», NRK Sørlandet 4. desember 2014