Slittungene var en norsk opprørsflokk, stiftet 1217 i Marker av presten Benedikt, kalt Bene skinnkniv (d. 1222), som utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsson. Mennene som fulgte Bene, var fattigfolk med dårlige klær. Dette var ifølge Sturla Tordsson, forfatteren av Håkon Håkonssons saga, grunnen til at flokken ble kalt slittunger.^[1]

Slittungene ble slått på Gunnarsbø ved Tønsberg våren 1218 av baglerne, ledet av lendmannen Arnbjørn Jonsson, men lederen Bene kom seg unna.^[2] Like etter kom slittungene til Oslo, og ranet byen og gjorde hærverk. Siden dro de til Halland i Danmark (nå en del av Sverige) og herjet der.^[3] I 1219 ble slittungene slått av baglerne og birkebeinerne i fellesskap. Bene ble drept av birkebeinerne ved Øyeren i 1222.^[4]

Navnet slittunger kan muligens stamme fra gårdsnavnet Slitu i Eidsberg.