Johan Castberg-feltet
Johan Castberg-feltet (tidligere kalt Skrugardfeltet) er et oljefelt som strekker seg over flere blokker deriblant 7220/8 på norsk kontinentalsokkel nord i Norskehavet.
Johan Castberg-feltet ligger 110 km nordvest for Snøhvitfeltet, 200 km nord for Ingøya i Måsøy kommune og 210 km sør for Bjørnøya.
Letehistorikk
[rediger | rediger kilde]Letelisensen ble tildelt i 20. konsesjonsrunde i april 2009 med Statoil (Equinor) som operatør for feltet. Johan Castberg-feltet eies 50 % av Equinor, 30 % av Vår Energi og 20 % av Petoro.
Den halvt nedsenkbare plattformen Polar Pioneer fra rederiet Transocean, som er spesialbygd for kaldt klima, ble brukt under prøveboringen hvor vanndypet var 370 meter.
1. april 2011 ble det kunngjort at en 1250 meter under havbunnen hadde funnet hydrokarboner. Det er påvist en gasskolonne på 33 meter og en oljekolonne på 90 meter.[1] og foreløpige beregninger av størrelsen på funnet er 86 millioner standard kubikkmeter utvinnbar olje (eller ca. 540 millioner fat), og 2-7 milliarder kubikkmeter utvinnbar gass.[2]
Utbyggingen
[rediger | rediger kilde]12. februar 2013 kunngjorde Statoil at oljen fra Johan Castberg-feltet skal ilandføres til en terminal i Veidnes i Honningsvåg i Nordkapp.[3] Dette ble senere trukket tilbake.
I desember 2017 leverte Statoil som operatør og på vegne av partnerne plan for utbygging og drift for feltet. Planen skal etter planen behandles av Stortinget i juni 2018.
Den anbefalte utbyggingsløsningen er en skipsformet flytende produksjons- og lagerinnretning (FPSO - engelsk Floating Production, Storage and Offloading) og en havbunnsutbygging med bunnrammer som er knyttet opp til FPSOen med rørledninger samt kraft- og signalkabler. Det skal også være en fiberoptisk datakommunikasjonskabel fra land.
Produksjonsskipet er 313 meter langt og 55 meter bredt. Forankringssystemet har 15 ankerliner med sugeanker og er koblet til dreieskiven (turreten), hvor også stigerørene er koblet til. Boligkvarteret har 120 enmanns lugarer. Noen av lugarene har vendbare senger, som gjør det mulig å ha opp til 140 personer om bord. Det har fritt-fall-livbåter.
Kraft- og varmebehovet dekkes av turbiner drevet av gass. FPSOen vil i tillegg bli utstyrt med en reservekraftgenerator og en nødkraftgenerator. De vil drives av hver sin dieselmotor.
Stabilisert olje pumpes over til tankskip, ved tandemlasting. Tankskipene frakter oljen til oljeraffinerier.
Helikopter- og forsyningsbasen blir i Hammerfest, og driftsorganisasjonen blir i Harstad.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Betydelig oljefunn i Barentshavet». Statoil. 1. april 2011. Besøkt 2. april 2011.
- ^ «Gass- og oljefunn nord for Snøhvitfeltet i Barentshavet - 7220/8-1». Oljedirektoratet. 1. april 2011. Arkivert fra originalen 14. oktober 2013. Besøkt 2. april 2011.
- ^ Statoil: – Bekrefter ilandføring av Skrugard – NRK, 12. februar 2013
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
