Skraphandleren er en person som har bevilling til å kjøpe og selge ting og materiell som har vært brukt.

Virksomheten har tradisjonelt vært regnet for mindre «fin» enn handel med nye varer, men har stort sett bestandig blitt gitt plass i samfunnet. I etterkrigstiden, ble mye av handelen drevet med metall til gjenbruk, så som støpejern, bly og kopper i form av utrangert strømledningsnett, radio- og bilbatterier og ødelagte vedovner. Etterhvert kom også bilvrak, bildeler og brukt smøreolje inn. Mye av det som da ble omsatt var i praksis ubrukelig inntil det hadde gjennomgått omfattende prosesser, som omstøp, raffinering og lignende. Krigens dager med knapphet på det meste, hadde gitt et behov for vedlikehold og fornyelser som gjorde at slik resirkulering ga et levebrød.

Endringene i samfunnet har ført til spesialiseringer og bortfall av en del av dette. Vi ser i dag at bilopphogging langt på vei er sentralisert. Bruktbiler selges av nybilleverandører i tillegg til rene bruktbilfirmaer. Søppelmottakene driver sortering av avfall, slik at metallhandelen ikke lengre er så viktig. Brukte møbler og klær omsettes i stor grad i spesielle butikker.

Felles for disse er at der i bunn må ligge en skraphandlerbevilling.