En singel (engelsk: single record), også forkortet SP (dvs. single playing), er en grammofonplate. Den ble laget for avspilling på grammofon, men betegnelsen er senere også blitt brukt om CD-plater.

Singelplatene satte strenge begrensninger på artistene, siden radiostasjonene nektet å spille plater som varte lenger enn 2 minutter og 29 sekunder.^[1] The Rolling Stones endret på dette i april 1966 da de tok med Going Home, et opptak som varte 11 minutter og 35 sekunder, på LP-en Aftermath.^[2]

Varianter

I motsetning til andre formater som (EP = Extended Play) og LP = Long Play-plater) har singelplaten kun et lydopptak eller lydspor på hver side. Hovedsangen er vanligvis gjengitt på A-siden, mens B-siden er å regne som et bonusspor. Imidlertid hender det at singler kommer som dobbelte A-sider. Det kan f.eks. merkes AA og A istedenfor A og B. En av de tidligste eksemplene er The Beatles' We Can Work It Out / Day Tripper.

Standardformatet på grammofonsingel er 7 tommer (= 7") eller en diameter på 17,5 cm, og den skal spiller med hastigheten 45 omdreining per minutt (= rpm). De omtales derfor også som «45-plate». For å få plass til lengre opptak forekommer imidlertid singler som skulle avspilles på 33 1/3 rpm. På 1970-tallet ble det dessuten lansert 12 tommers maxi-singler, under påstand om at det ville gi bedre lydkvalitet.

Promotering

Det har vært vanlig å sende ut demo-plater Not for sale til radiostasjoner og discjockeyer, og singleplatene har i tillegg blitt utgitt i forkant av kommende studioalbum som en forsmak på hva disse inneholdt, og som salgsfremmende tiltak for å promotere musikken. Fra omkring 1980 overtok musikkvideoene mye av denne funksjonen.

The Beatles fulgte gjerne et annet mønster ved ikke å inkludere singelutgivelsene på LP-platene, og heller ikke B-sidene. Men da singelplatene gjerne kom ut i mono, ble det ofte oppnådd ekstra oppmerksomhet rundt senere utgivelser av låtene på samlealbum, som gjerne utkom i stereo.

Enkelte artister har i stedenfor å lage unike B-sider til singlene, valgt å inkludere alternative innspillinger eller konsertopptak.

Historikk

De første singelplatene kom på markedet i 1948, samtidig som plater i LP-format ble lansert. Det krevde nye typer platespillere og andre pickuper enn de stiftene og hastighetene de tradisjonelle 78-platene fordret. Det ble i 10-15 år produsert plater parallelt i begge formater. Det var imidlertid gjort forsøk med å skape singelplater allerede flere tiår tidligere, men det viste seg temmelig ugjørlig nettopp fordi grammofonene beregnet på 78-plater og et mye hardere materiale i platene. Datidens stifter ville rett og slett ripe seg tvers gjennom den plasten som ble brukt i singelplatene.

Referanser