Shijing (tradisjonelle tegn: 詩經, forenklede tegn: 诗经, pinyin: Shījīng, Wade-Giles: Shih Ching), som kan oversettes med Odenes bok, Sangenes bok, Poesiboken, er en av De fem klassikere av de konfucianske kanoniske verker. Man antok tradisjonelt at de var forfattet eller kompilert av selve Konfucius (551-479 f.Kr.), men forskningen har senere fastslått at den er en samling av salmer fra enda eldre tider, fra mellom det 10. og det 7. århundre f.Kr.

Shījīng omfatter i alt 305 sanger/salmer. Av dem er 160 folkesanger (风 fēng); 74 mindre festsanger eller oder (小雅 xiǎoyǎ); 31 større festsanger (大雅 dàyǎ) og 40 hymner (頌 sòng). I konfucianismen ble disse diktene tolket moralsk, mens andre (særlig vestlige sinologer) fremhever deres allmenne folkesangkarakteristika.

Folkesangene er sortert etter Zhou-dynastiets vasallstater, kunstsangene (xiǎoyǎ og dàyǎ) er tekster beregnet på seremonier og ofringer. Xiǎoyǎ gjelder undersåtter og dàyǎ gjelder konger. Sòngdelen, som er den eldste i verket, er fest- og prissanger som priser forfedrene til dynastiene Shang og Zhou og staten Lu. De eldste ble formodentlig fremført i forfedretempler og ledsaget av dans, og har dermed en særlig religiøs bakgrunn.

Forskeren Marcel Granet antar at folkesangene har sin opprinnelse i vekselsang mellom én mann og én kvinne, formodentlig mot en rituell bakgrunn, der rituell dans inngår for å mane frem goder som fruktbarhet og regn og for å feire årstidsspesifikke jordbruksfester.

Sangene består for det meste av tekster med fire tegn per vers, og tre til fire strofer på seks linjer hver. Versene rimer og danner også tidvis symmetri, juxtaposisjoner, gjentagelser eller variasjoner. Et påfallende element ved sangene rer de såkalt formulae, som sannsynligvis går tilbake til en muntlig overlevering. En formula er en gruppe ord som utgjør en semantisk enhet og som gjentas for å legge trykk på en sentral ide enten innen en enkeltsalme eller innen en gruppe salmer, Muligens er de naturmotiver man finner i verket knyttet til gammel fruktbarhetskult.

Verket har stor betydning som ett av de eldste språklige uttrykk for klassisk kinesisk. Her finner man meget å arbeide med for utforskningen av den gammelkinesiske grammatikk, semantikk og til en viss grad fonetikk.

De tre litterære hovedfigurer eller stiler som benyttes i diktene er gått inn i senere kinesisk litteraturteori: Direkte fortelling (賦 fù), eksplisitt sammenligning (比 bǐ) og implisitt sammenligning (興 xìng).

• Beda Chang: Le Parallélisme dans les vers du Cheu King, P. Geuthner, 1937
• Séraphin Couvreur: Le Cheu king, Ho-kien-fou, 1896, nyutgivelse Sien-hien, 1926
• Marcel Granet: Fêtes et chansons anciennes de la Chine, 1919, nyredigert utgave 1929, Paris, E. Leroux.
• Wolfgang Kubin: Geschichte der chinesischen Literatur; Band 1 Die chinesische Dichtkunst. K.G. Saur, München 2002 ISBN 3-598-24541-6

• Chinese Text Project: Shijing