Scotia var opprinnelig det latinske navnet for det land som tilhørte de folk som i «de mørke årene» ble kalt for scoti på latin og for gælere på moderne engelsk.

Scotia var i middelalderen aldri et bestemt sted. Det var en måte å si «landet til gælerne», sammenlignbart med Angli (anglerne) i Anglia, Franci (frankerne) i Francia, Romani (romanerne) i Romania etc. Begrepet kan derfor også inkludere Irland, men konnotasjonen er fortsatt etnisk. Det er slik det er brukt, for eksempel, av kong Robert Bruce og Domhnall Ua Neill i den skotske uavhengighetskrig da Irland ble kalt for Scotia Maior og Skottland ble kalt for Scotia Minor. På denne måten kan ordet Scotia i middelalderen være sammenlignbart med 1000-tallets bruk av ordet Gaidhealtachd. Begge betyr det samme, og som Scotia, hadde Gaidhealtachd oppnådd en offisiell og bestemt betydning mens det fortsatt hadde beholdt sin beskrivende mening (dvs området Høylandet i Skottland eller kommunen Highland, skjønt Høylandet var ikke en språkgrense, og det var heller ikke Gaeltachtaí i Irland).

Etter 1000-tallet ble Scotia mest benyttet i nordlige Britannia, og det var da det fikk en betydning for et bestemt område. Som en oversettelse av Alba kunne Scotia bety både hele kongedømmet som lå under rex Scottorum, eller bare Skottland nord for Forth.

I den byråkratiske verden til den katolske kirke bevilget pave Leo X Skottland eneretten til ordet og det ledet til anglo-skottenes overtagelse av de kontinentale gæliske klostre, de såkalte Schottenklöster.

Det er fra Scotia at alle romanske navn for Skottland er avledet, navn slik som det franske Écosse.

Begrepet er også benyttet i en kanadisk provins kalt Nova Scotia (= Ny Skottland), landsbyen Scotia i staten New York i USA, Scotia-sjøen mellom Antarktika og Sør-Amerika og Scotiabank, et handelsnavn for en bank i Nova Scotia.

• MacAlpins forræderi – Skottlands mytologiske opprinnelse
• Edward Bruce – skotsk konge av Irland, og bror av Robert Bruce
• Nova Scotia
• Scotia Tower (Vancouver)