Salonger var et fenomen av fransk opphav under l'ancien régime. Spesielt fra 1600-tallet til 1700-tallet, kunne en utvalgt del av byens overklasse samles for å «holde salong» (fransk: salon), det vil si konversere om litterære begivenheter eller hva som helst, hjemme i noens bolig. Etter hvert gjaldt dette ikke bare deltakere fra overklassen, det var også anledning for kunstnere til å vise seg frem og på den måten opprette kontakt med mulige personer som kunne støtte dem økonomisk. Salongen var også stedet for de intellektuelle hvor de debatterte politiske emner. Vert for salongen var nesten alltid en kvinne, hun fungerte som moderator og debattleder. Det finnes eksempler på salongdamer som i praksis agerte som politikere.

Salongene oppsto i Paris på 1600-tallet med preciositeten som samlet seg i Catherine de Vivonne, marquise de Rambouillets residens, og utviklet seg der på 1700-tallet til å bli en slags uformell samfunnsinstitusjon, der ikke bare adel slapp inn. Fenomenet beskrives blant annet i boken På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Salongliv ble praktisert i mange land. Det kjennes også blant annet fra den danske gullalder blant intellektuelle i København med vertinner som Charlotte Schimmelmann og Friederike Brun. Salonkulturen fikk betydning også der, ved å støtte forfattere og kunstnere. I Sverige holdt Hedvig Charlotta Nordenflycht salong for akademiet Tankebyggarorden i frihetstiden. Den mest velkjente salongsvertinnen i Sveriges historie er uten tvil Malla Silfverstolpe, som på 1800-tallet (fra 1820) holdt en berømt litterær og musikalsk salong i Uppsala.

Salongene fortsatte til utpå 1900-tallet, men de mistet sin betydning på 1800-tallet, ettersom de da utviklet seg til å bli et rent overklassefenomen.

• Litterær salong; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)