Romas syv høyder refererer til de syv høydene øst for Tiberen i Romas kjerneområde. De har ofte blitt referert til i romerske mytologi, politikk og religion. Byen ble ifølge tradisjonen grunnlagt på Palatinhøyden der det er funnet spor etter bosetning fra 750 f.Kr.

De syv høydene er:

• Aventinhøyden (Collis Aventinus)
• Celiohøyden (Collis Caelius)
• Esquilinhøyden (Collis Esquilinus)
• Kapitolhøyden (Collis Capitolinus)
• Palatinhøyden (Collis Palatinus)
• Quirinalhøyden (Collis Quirinalis)
• Viminalhøyden (Collis Viminalis)

Høydene omtales på latin også som Aventinus mons, Caelius mons osv.

Disse beskjedne, sterkt eroderte høydene er ytterpunktene av vulkanske utstrømninger fra Albanerfjellene. Spesielt Palatin og Kapitol hadde bratte sider og var dermed lette å forsvare mot en fiende. Lavlandet rundt, slik som Forum Romanum, var myrland og krevde utstrakt drenering. Men denne gruppen av tettliggende høyder som nesten rakk ned til Tiberen, lå ved elvens eneste øy - Tiberøya - som gjorde det enklere å krysse elven her. Roma ble dermed et nøkkelpunkt på saltruten til fjellene mot øst. Nærmere Tiberens munning fantes ingen egnete steder å bygge bro, og så sent som på 1800-tallet var Roma fortsatt det nederste stedet det var mulig å krysse Tiberen, uten å bruke båt.^[1]

I Johannes' åpenbaring kap. 17 sies det at skjøgen sitter på syv høyder, og dette har av enkelte protestantiske sekter blitt brukt som argument for at Den katolske kirke er skjøgen. Vatikanhøyden omtales ofte som en av de syv høydene, men den ligger vest for Tiberen og dermed utenfor det opprinnelige Roma, og en mer utbredt tolkning er at det er keisernes Roma det vises til. Roma er ikke den eneste byen med syv høyder som referansepunkt; også Jerusalem kalles «byen med de syv høyder», og andre mener det er den byen Johannes viser til.