Ekte hesteskoneser
| Ekte hesteskoneser | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Liten hesteskonese
(Rhinolophus hipposideros) | |||
| Nomenklatur | |||
| Rhinolophus Lacépède, 1799 | |||
| Populærnavn | |||
| ekte hesteskoneser | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | pattedyr | ||
| Orden | flaggermus | ||
| Overfamilie | Rhinolophoidea | ||
| Familie | Rhinolophidae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 94 | ||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | tropisk til varmt tempererte strøk i den gamle verden | ||
| Inndelt i | |||
|
se egen seksjon | |||
Ekte hesteskoneser (Rhinolophidae) er en familie av små flaggermus. De har en hesteskoformet hudfold fremme på hodet, og brede og relativt korte vinger. Flygingen er flakkende og ikke særlig rask.
Familien forekommer i tempererte og tropiske deler av Eurasia, Afrika og Australia.[1] Men finner dem således verden rundt med unntak Amerika. Familien har én slekt.[2] Noen forskere, blant annet Kai Curry-Lindahl, vil imidlertid regne inn 10 slekter, med totalt omkring 130 arter, i denne familie[3].
Slekten Rhinolophus inneholder omkring 95 arter, hvorav fem i Europa. De finnes nordover til De britiske øyer, men det er ingen arter i Skandinavia.[4].
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Hesteskonesene er mindre tll middelstore, med en lengde på mellom 3,5 og 11 cm og en vekt på 5 til 50 g[1]. De kjennetegnes av bladlike, salformede hudfliker rundt nesen. Til forslag fra andre flaggermus som benytter seg av overlydsnavigering, produseres ikke tonene via munnen, men gjennom nesen. Hudflikene tjener til å forsterke og retningsstyre overlydstonene, noe som gjør at de kan lokalisere ting på lengre hold enn andre flaggermus, Curry-Lindahl angir 6–8 m.[3] Hesteskonesene flyr derfor med stengt munn.
Hudflikene består av en hesteskoformet del rundt nesen, og to vertikale fliker ovenfor denne: En nedre, kraftigere som kalles salen og en øvre, smalere som kalles lansett. Tragus, den øreflik som hos mange andre flaggermus blant annet tjener som hjelp ved ekkolokaliseringen, savnes hos hesteskonesene.[4]
Pelsens farge varierer meget mellom de forskjellige artene. Mange arter er rødbrune til svartbrune på ryggen og lysere ved buken. Hesteskoneser har små øyne og dessuten er synsfeltet delvis innsnevret av hudflikene ved nesen. Tannformelen er I 1/2 C 1/1 P 2/3 M 3/3, altså 32 tenner.[5]
Adferd
[rediger | rediger kilde]Hesteskonesene livnærer seg fremst av insekter[1]. En karakteristisk adferd er at familiens medlemmer, med unntak av Rhinolophus euryale, svøper vingene rundt hele kroppen når de sover.[4] De sover ofte sammen, hengende i taket i gamle gruver, grotter og lignende. Hesteskonesene flyr oftest lavt og flagrende.[3]
De fleste artene holder vinterdvale men de våkner iblant og flyr til et annet skjulested som kan ligge så langt som 1,5 km unna. Hos visse arter som Rhinolophus ferrumequinum synker kroppstemperaturen til 8 °C under hvilen.[5]
Den sosiale adverd varierer avhengig av art. Noen hesteskoneser hviler alene, andre danner mindre flokker, og hos Rhinolophus rouxii er det observert kolonier med 4000 medlemmer. Under fødejakten er de i regelen alene.[5]
Hos de arter som går i dvale skjer paringen på høsten. Så hviler det befruktede egget til neste vår. Andre arter parer seg om våren. Den egentlige drektigheten varer ca syv uker og per kull fødes en unge. Ungen blir kjønsmoden etter anslagsvis to år. De fleste hesteskoneser lever ikke lengre enn syv år. Enkelte individer er imidlertid blitt observert 30 år etter tidapunkten da de ble ringmerket.[5]
Arter
[rediger | rediger kilde]Ifølge Catalogue of Life består slekten Rhinolophus av 94 arter.[6]
- Rhinolophus acuminatus Peters, 1871
- Rhinolophus adami Aellen & Brosset, 1968
- Rhinolophus affinis Horsfield, 1823
- Rhinolophus alcyone Temminck, 1853
- Rhinolophus arcuatus Peters, 1871
- Rhinolophus beddomei K. Andersen, 1905
- Rhinolophus belligerator Patrick, McCulloch & Ruedas, 2013
- Rhinolophus blasii Peters, 1867
- Rhinolophus bocharicus Kastschenko & Akimov, 1917
- Rhinolophus borneensis Peters, 1861
- Rhinolophus canuti Thomas & Wroughton, 1909
- Rhinolophus capensis Lichtenstein, 1823
- Rhinolophus celebensis K. Andersen, 1905
- Rhinolophus chiewkweeae Yoshiyuki & Lim, 2005
- Rhinolophus clivosus Cretzschmar, 1826
- Rhinolophus coelophyllus Peters, 1867
- Rhinolophus cognatus K. Andersen, 1906
- Rhinolophus cohenae Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
- Rhinolophus convexus Csorba, 1997
- Rhinolophus cornutus Temminck, 1834
- Rhinolophus creaghi Thomas, 1896
- Rhinolophus damarensis Roberts, 1946
- Rhinolophus darlingi K. Andersen, 1905
- Rhinolophus deckenii Peters, 1868
- Rhinolophus denti Thomas, 1904
- Rhinolophus eloquens K. Andersen, 1905
- Rhinolophus euryale Blasius, 1853
- Rhinolophus euryotis Temminck, 1835
- Rhinolophus ferrumequinum (Schreber, 1774)
- Rhinolophus formosae Sanborn, 1939
- Rhinolophus fumigatus Rüppell, 1842
- Rhinolophus guineensis Eisentraut, 1960
- Rhinolophus hildebrandtii Peters, 1878
- Rhinolophus hilli Aellen, 1973
- Rhinolophus hillorum Koopman, 1989
- Rhinolophus hipposideros (Bechstein, 1800)
- Rhinolophus horaceki Benda & Vallo, 2012
- Rhinolophus huananus Wu, Motokawa & Harada, 2008
- Rhinolophus imaizumii Hill & Yoshiyuki, 1980
- Rhinolophus inops K. Andersen, 1905
- Rhinolophus kahuzi Fahr & Kerbis Peterhans, 2013
- Rhinolophus keyensis Peters, 1871
- Rhinolophus landeri Martin, 1838
- Rhinolophus lepidus Blyth, 1844
- Rhinolophus luctus Temminck, 1834
- Rhinolophus mabuensis Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
- Rhinolophus maclaudi Pousargues, 1897
- Rhinolophus macrotis Blyth, 1844
- Rhinolophus madurensis K. Andersen, 1918
- Rhinolophus maendeleo Kock, Csorba & Howell, 2000
- Rhinolophus malayanus Bonhote, 1903
- Rhinolophus marshalli Thonglongya, 1973
- Rhinolophus mcintyrei Hill & Schlitter, 1982
- Rhinolophus megaphyllus Gray, 1834
- Rhinolophus mehelyi Matschie, 1901
- Rhinolophus microglobosus Csorba & Jenkins, 1998
- Rhinolophus mitratus Blyth, 1844
- Rhinolophus monoceros K. Andersen, 1905
- Rhinolophus montanus Goodwin, 1979
- Rhinolophus mossambicus Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
- Rhinolophus nereis K. Andersen, 1905
- Rhinolophus osgoodi Sanborn, 1939
- Rhinolophus paradoxolophus (Bourret, 1951)
- Rhinolophus pearsonii Horsfield, 1851
- Rhinolophus philippinensis Waterhouse, 1843
- Rhinolophus proconsulis Hill, 1959
- Rhinolophus pusillus Temminck, 1834
- Rhinolophus rex G. M. Allen, 1923
- Rhinolophus robinsoni K. Andersen, 1918
- Rhinolophus rouxii Temminck, 1835
- Rhinolophus rufus Eydoux & Gervais, 1836
- Rhinolophus ruwenzorii J. Eric Hill, 1942
- Rhinolophus sakejiensis Cotterill, 2002
- Rhinolophus schnitzleri Wu & Thong, 2011
- Rhinolophus sedulus K. Andersen, 1905
- Rhinolophus shameli Tate, 1943
- Rhinolophus shortridgei K. Andersen, 1918
- Rhinolophus siamensis Gyldenstolpe, 1917
- Rhinolophus silvestris Aellen, 1959
- Rhinolophus simulator K. Andersen, 1904
- Rhinolophus sinicus K. Andersen, 1905
- Rhinolophus smithersi Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
- Rhinolophus stheno K. Andersen, 1905
- Rhinolophus subbadius Blyth, 1844
- Rhinolophus subrufus K. Andersen, 1905
- Rhinolophus swinnyi Gough, 1908
- Rhinolophus tatar Bergmans & Rozendaal, 1982
- Rhinolophus thailandensis Wu, Harada & Motokawa, 2009
- Rhinolophus thomasi K. Andersen, 1905
- Rhinolophus trifoliatus Temminck, 1834
- Rhinolophus willardi Kerbis Peterhans & Fahr, 2013
- Rhinolophus virgo K. Andersen, 1905
- Rhinolophus xinanzhongguoensis Zou, Guillén-Servent, Lim, Eger, Wang & Jiang, 2009
- Rhinolophus yunanensis Dobson, 1872
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c hästskonäsor, Nationalencyklopedin, CD-upplagan (2000), Bokförlaget Bra Böcker. ISBN 91-71337-47-4
- ^ Wilson & Reeder, red. (2005). Mammal Species of the World (engelsk). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-8221-4.
- ^ a b c Däggdjur, groddjur & kräldjur. Stockholm: Norstedts. 1988. s. 223. ISBN 91-1-864142-3.
- ^ a b c Däggdjur: alla Europas arter. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 1995. s. 41. ISBN 91-46-16576-2.
- ^ a b c d Ronald M. Nowak, red. (1999). Walker’s Mammals of the World (engelsk). The Johns Hopkins University Press. s. 328-332. ISBN 0-8018-5789-9.
- ^ Roskov Y., Abucay L., Orrell T., Nicolson D., Flann C., Bailly N., Kirk P., Bourgoin T., DeWalt R.E., Decock W., De Wever A. (red.) (2016). «Species 2000 & ITIS Catalogue of Life: 2016 Annual Checklist.». Species 2000: Naturalis, Leiden, Nederländerna. Besøkt 19. august 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ekte hesteskoneser – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Ekte hesteskoneser i Encyclopedia of Life
- (en) Ekte hesteskoneser i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Ekte hesteskoneser hos Fauna Europaea
- (en) Ekte hesteskoneser hos Fossilworks
- (en) Ekte hesteskoneser hos ITIS
- (en) Ekte hesteskoneser hos NCBI
- (en) Kategori:Rhinolophidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Rhinolophidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
