For faster navigation, this Iframe is preloading the Wikiwand page for Ekte hesteskoneser.

Ekte hesteskoneser

Ekte hesteskoneser
Liten hesteskonese
(Rhinolophus hipposideros)
Nomenklatur
Rhinolophus
Lacépède, 1799
Populærnavn
ekte hesteskoneser
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenflaggermus
OverfamilieRhinolophoidea
FamilieRhinolophidae
Økologi
Antall arter: 94
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tropisk til varmt tempererte strøk i den gamle verden
Inndelt i

se egen seksjon

Dramatisk tegning

Ekte hesteskoneser (Rhinolophidae) er en familie av små flaggermus. De har en hesteskoformet hudfold fremme på hodet, og brede og relativt korte vinger. Flygingen er flakkende og ikke særlig rask.

Familien forekommer i tempererte og tropiske deler av Eurasia, Afrika og Australia.[1] Men finner dem således verden rundt med unntak Amerika. Familien har én slekt.[2] Noen forskere, blant annet Kai Curry-Lindahl, vil imidlertid regne inn 10 slekter, med totalt omkring 130 arter, i denne familie[3].

Slekten Rhinolophus inneholder omkring 95 arter, hvorav fem i Europa. De finnes nordover til De britiske øyer, men det er ingen arter i Skandinavia.[4].

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Hesteskonesene er mindre tll middelstore, med en lengde på mellom 3,5 og 11 cm og en vekt på 5 til 50 g[1]. De kjennetegnes av bladlike, salformede hudfliker rundt nesen. Til forslag fra andre flaggermus som benytter seg av overlydsnavigering, produseres ikke tonene via munnen, men gjennom nesen. Hudflikene tjener til å forsterke og retningsstyre overlydstonene, noe som gjør at de kan lokalisere ting på lengre hold enn andre flaggermus, Curry-Lindahl angir 6–8 m.[3] Hesteskonesene flyr derfor med stengt munn.

Hudflikene består av en hesteskoformet del rundt nesen, og to vertikale fliker ovenfor denne: En nedre, kraftigere som kalles salen og en øvre, smalere som kalles lansett. Tragus, den øreflik som hos mange andre flaggermus blant annet tjener som hjelp ved ekkolokaliseringen, savnes hos hesteskonesene.[4]

Pelsens farge varierer meget mellom de forskjellige artene. Mange arter er rødbrune til svartbrune på ryggen og lysere ved buken. Hesteskoneser har små øyne og dessuten er synsfeltet delvis innsnevret av hudflikene ved nesen. Tannformelen er I 1/2 C 1/1 P 2/3 M 3/3, altså 32 tenner.[5]

Hesteskonesene livnærer seg fremst av insekter[1]. En karakteristisk adferd er at familiens medlemmer, med unntak av Rhinolophus euryale, svøper vingene rundt hele kroppen når de sover.[4] De sover ofte sammen, hengende i taket i gamle gruver, grotter og lignende. Hesteskonesene flyr oftest lavt og flagrende.[3]

De fleste artene holder vinterdvale men de våkner iblant og flyr til et annet skjulested som kan ligge så langt som 1,5 km unna. Hos visse arter som Rhinolophus ferrumequinum synker kroppstemperaturen til 8 °C under hvilen.[5]

Den sosiale adverd varierer avhengig av art. Noen hesteskoneser hviler alene, andre danner mindre flokker, og hos Rhinolophus rouxii er det observert kolonier med 4000 medlemmer. Under fødejakten er de i regelen alene.[5]

Hos de arter som går i dvale skjer paringen på høsten. Så hviler det befruktede egget til neste vår. Andre arter parer seg om våren. Den egentlige drektigheten varer ca syv uker og per kull fødes en unge. Ungen blir kjønsmoden etter anslagsvis to år. De fleste hesteskoneser lever ikke lengre enn syv år. Enkelte individer er imidlertid blitt observert 30 år etter tidapunkten da de ble ringmerket.[5]

Ifølge Catalogue of Life består slekten Rhinolophus av 94 arter.[6]

  • Rhinolophus acuminatus Peters, 1871
  • Rhinolophus adami Aellen & Brosset, 1968
  • Rhinolophus affinis Horsfield, 1823
  • Rhinolophus alcyone Temminck, 1853
  • Rhinolophus arcuatus Peters, 1871
  • Rhinolophus beddomei K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus belligerator Patrick, McCulloch & Ruedas, 2013
  • Rhinolophus blasii Peters, 1867
  • Rhinolophus bocharicus Kastschenko & Akimov, 1917
  • Rhinolophus borneensis Peters, 1861
  • Rhinolophus canuti Thomas & Wroughton, 1909
  • Rhinolophus capensis Lichtenstein, 1823
  • Rhinolophus celebensis K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus chiewkweeae Yoshiyuki & Lim, 2005
  • Rhinolophus clivosus Cretzschmar, 1826
  • Rhinolophus coelophyllus Peters, 1867
  • Rhinolophus cognatus K. Andersen, 1906
  • Rhinolophus cohenae Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
  • Rhinolophus convexus Csorba, 1997
  • Rhinolophus cornutus Temminck, 1834
  • Rhinolophus creaghi Thomas, 1896
  • Rhinolophus damarensis Roberts, 1946
  • Rhinolophus darlingi K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus deckenii Peters, 1868
  • Rhinolophus denti Thomas, 1904
  • Rhinolophus eloquens K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus euryale Blasius, 1853
  • Rhinolophus euryotis Temminck, 1835
  • Rhinolophus ferrumequinum (Schreber, 1774)
  • Rhinolophus formosae Sanborn, 1939
  • Rhinolophus fumigatus Rüppell, 1842
  • Rhinolophus guineensis Eisentraut, 1960
  • Rhinolophus hildebrandtii Peters, 1878
  • Rhinolophus hilli Aellen, 1973
  • Rhinolophus hillorum Koopman, 1989
  • Rhinolophus hipposideros (Bechstein, 1800)
  • Rhinolophus horaceki Benda & Vallo, 2012
  • Rhinolophus huananus Wu, Motokawa & Harada, 2008
  • Rhinolophus imaizumii Hill & Yoshiyuki, 1980
  • Rhinolophus inops K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus kahuzi Fahr & Kerbis Peterhans, 2013
  • Rhinolophus keyensis Peters, 1871
  • Rhinolophus landeri Martin, 1838
  • Rhinolophus lepidus Blyth, 1844
  • Rhinolophus luctus Temminck, 1834
  • Rhinolophus mabuensis Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
  • Rhinolophus maclaudi Pousargues, 1897
  • Rhinolophus macrotis Blyth, 1844
  • Rhinolophus madurensis K. Andersen, 1918
  • Rhinolophus maendeleo Kock, Csorba & Howell, 2000
  • Rhinolophus malayanus Bonhote, 1903
  • Rhinolophus marshalli Thonglongya, 1973
  • Rhinolophus mcintyrei Hill & Schlitter, 1982
  • Rhinolophus megaphyllus Gray, 1834
  • Rhinolophus mehelyi Matschie, 1901
  • Rhinolophus microglobosus Csorba & Jenkins, 1998
  • Rhinolophus mitratus Blyth, 1844
  • Rhinolophus monoceros K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus montanus Goodwin, 1979
  • Rhinolophus mossambicus Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
  • Rhinolophus nereis K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus osgoodi Sanborn, 1939
  • Rhinolophus paradoxolophus (Bourret, 1951)
  • Rhinolophus pearsonii Horsfield, 1851
  • Rhinolophus philippinensis Waterhouse, 1843
  • Rhinolophus proconsulis Hill, 1959
  • Rhinolophus pusillus Temminck, 1834
  • Rhinolophus rex G. M. Allen, 1923
  • Rhinolophus robinsoni K. Andersen, 1918
  • Rhinolophus rouxii Temminck, 1835
  • Rhinolophus rufus Eydoux & Gervais, 1836
  • Rhinolophus ruwenzorii J. Eric Hill, 1942
  • Rhinolophus sakejiensis Cotterill, 2002
  • Rhinolophus schnitzleri Wu & Thong, 2011
  • Rhinolophus sedulus K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus shameli Tate, 1943
  • Rhinolophus shortridgei K. Andersen, 1918
  • Rhinolophus siamensis Gyldenstolpe, 1917
  • Rhinolophus silvestris Aellen, 1959
  • Rhinolophus simulator K. Andersen, 1904
  • Rhinolophus sinicus K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus smithersi Taylor, Stoffberg, Monadjem, Schoeman, Bayliss & Cotterill, 2012
  • Rhinolophus stheno K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus subbadius Blyth, 1844
  • Rhinolophus subrufus K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus swinnyi Gough, 1908
  • Rhinolophus tatar Bergmans & Rozendaal, 1982
  • Rhinolophus thailandensis Wu, Harada & Motokawa, 2009
  • Rhinolophus thomasi K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus trifoliatus Temminck, 1834
  • Rhinolophus willardi Kerbis Peterhans & Fahr, 2013
  • Rhinolophus virgo K. Andersen, 1905
  • Rhinolophus xinanzhongguoensis Zou, Guillén-Servent, Lim, Eger, Wang & Jiang, 2009
  • Rhinolophus yunanensis Dobson, 1872

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c hästskonäsor, Nationalencyklopedin, CD-upplagan (2000), Bokförlaget Bra Böcker. ISBN 91-71337-47-4
  2. ^ Wilson & Reeder, red. (2005). Mammal Species of the World (engelsk). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-8221-4. 
  3. ^ a b c Däggdjur, groddjur & kräldjur. Stockholm: Norstedts. 1988. s. 223. ISBN 91-1-864142-3. 
  4. ^ a b c Däggdjur: alla Europas arter. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 1995. s. 41. ISBN 91-46-16576-2. 
  5. ^ a b c d Ronald M. Nowak, red. (1999). Walker’s Mammals of the World (engelsk). The Johns Hopkins University Press. s. 328-332. ISBN 0-8018-5789-9. 
  6. ^ Roskov Y., Abucay L., Orrell T., Nicolson D., Flann C., Bailly N., Kirk P., Bourgoin T., DeWalt R.E., Decock W., De Wever A. (red.) (2016). «Species 2000 & ITIS Catalogue of Life: 2016 Annual Checklist.». Species 2000: Naturalis, Leiden, Nederländerna. Besøkt 19. august 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
{{bottomLinkPreText}} {{bottomLinkText}}
Ekte hesteskoneser
Listen to this article

This browser is not supported by Wikiwand :(
Wikiwand requires a browser with modern capabilities in order to provide you with the best reading experience.
Please download and use one of the following browsers:

This article was just edited, click to reload
This article has been deleted on Wikipedia (Why?)

Back to homepage

Please click Add in the dialog above
Please click Allow in the top-left corner,
then click Install Now in the dialog
Please click Open in the download dialog,
then click Install
Please click the "Downloads" icon in the Safari toolbar, open the first download in the list,
then click Install
{{::$root.activation.text}}

Install Wikiwand

Install on Chrome Install on Firefox
Don't forget to rate us

Tell your friends about Wikiwand!

Gmail Facebook Twitter Link

Enjoying Wikiwand?

Tell your friends and spread the love:
Share on Gmail Share on Facebook Share on Twitter Share on Buffer

Our magic isn't perfect

You can help our automatic cover photo selection by reporting an unsuitable photo.

This photo is visually disturbing This photo is not a good choice

Thank you for helping!


Your input will affect cover photo selection, along with input from other users.

X

Get ready for Wikiwand 2.0 🎉! the new version arrives on September 1st! Don't want to wait?