Riksdagen under det tyske keiserriket fra 1871 til 1918 hadde sitt rettslige grunnlag i forfatningen av 16. april 1871.^[1] Forøvrig var den en ren fortsettelse av riksdagen i det nordtyske forbund slik den var regulert i forfatningen av 17. april 1867.

Riksdagen var uttrykk for rikets enhet. Sammen med det såkalte Bundesrat ga riksdagen lover og hadde medbestemmelse med hensyn til budsjettet. Forøvrig hadde riksdagen ingen innflytelse over rikskansleren.

I 1871 besto riksdagen av 382 og fra 1874 av 397 representanter som var valgt i alminnelige, frie og hemmelige valg. Stemmerett var gitt menn over 25 år. Representantene kom fra enmannskretser. Medlemmene av riksdagen representerte hele folket og møtte uten bundet mandat. Parlamentarikerne hadde immunitet og var uten personlig ansvar for vedtakene.

Valgperiodene var først tre år og fra 1888 fem år. Riksdagen ble innkalt av keiseren en gang i året. Riksdagen kunne oppløses av Bundesrat med keiserens tilslutning.

• Riksdagen (Det tysk-romerske rike)
• Forbundsdagen (Det tyske forbund)
• Frankfurtparlamentet
• Riksdagen (Det nordtyske forbund)
• Riksdagen (Weimarrepublikken)
• Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)
• Forbundsdagen

• (en) Reichstag (German Empire) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons