En redningsbåt er en båt som kan brukes til evakuering av skip eller til redningsoppdrag fra landstasjoner og ved installasjoner til havs. En større, havgående redningsbåt kalles gjerne redningsskøyte, mens mindre redningsfarkoster kalles redningsflåte.

Et skip kan ha flere typer redningsbåt ombord, blant annet regnes livbåt, MOB-båt og lettbåt som redningsbåter. Ombord på havseilere og større lystbåter er ofte en gummibåt redningsbåt. Den nyeste typen redningsbåt kalles DC-båt.

Redningsbåter var opprinnelig robåter stasjonert ved redningsstasjoner på land.

I Norge ble det første vedtaket om slike redningsstasjoner gjort av Stortinget i 1854. Stasjonene da organisert under Fyrvesenet. Landstasjonene hadde forskjellige redningsbåter, fra robåter med opptil 12 årer (og 12 roere) til små prammer brukt til sokning. Redningsbåtene ble bemannet av frivillige, på samme måte som redningsbåtene til det norske Redningsselskapets sjøredningskorps i dag.

DC, DC-båt eller Daughter Craft er en type redningsbåt som er utviklet på grunnlag av erfaringer fra havarier bl. a. i Nordsjøen. En DC er stasjonert på standbybåter og beredskapsbåter og sjøsettes fra en slipp i hekken på moderskipet ved hjelp av en wire som utløses når avstanden er tilstrekkelig. Båten kan så søke og hente opp folk som ligger i havet og kjøre relativt hurtig inn på slippen, fanges opp av en wire og dras inn i båten. De reddede kan settes av raskt, før båten sjøsettes for nye søk.

Mens bruk av heis for å ta opp skadde fra en redningsbåt til et moderfartøy er tidkrevende, (5-10 min pr person i hardt vær) tar en DC dem direkte ombord i moderskipet på et minimum av tid. Tidsbesparelsen øker muligheten for overlevelse og vellykkede redningsoperasjoner.