For faster navigation, this Iframe is preloading the Wikiwand page for Przewalskihest.

Przewalskihest

Przewalskihest
Frittlevende przewalskihester i Mongolia
Nomenklatur
Equus ferus przewalskii
(Poljakov, 1881)
Synonymi
E. przewalskii
Populærnavn
przewalskihest,
mongolsk villhest,
takhi
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
Ordenhovdyr
FamilieHestefamilien
SlektEquus
Artvillhest
Økologi
Habitat: terrestrisk, gresskledte stepper
Utbredelse: Mongolia (opprinnelig Sentral-Asia)

Przewalskihesten (Equus ferus przewalskii) eller takhi - av mongolsk tахь takhi, kinesisk 野马 yehmah/yěmǎ) var lenge regnet som verdens siste overlevende villhest (E. ferus), men nye studier har reist tvil om dette. Underarten er meget sjelden og sterkt truet av utryddelse,[1] selv om det eksisterer et program for å sikre fortsatt eksistens.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Przewalskihester er også satt ut andre steder enn i Mongolia, men kun i viltreservater. Disse befinner seg i et viltreservat i Lelystad i Nederland
Przewalskihest i et viltreservat i Ukraina

Przewalskihesten har 66 kromosomer, i motsetning til hester flest som har 64 kromosomer.[2] Hybridisering med vanlige hester vil gi avkom med 65 kromosomer, som det er lite sannsynlig vil bli fertile.[2]

En studie publisert i 2018 reiser tvil om przewalskihestens opphav. Studien viser at przewalskihesten mest sannsynlig ikke nedstammer direkte fra villhesten, men mer sannsynlig fra tidlig domestiserte hester i Botai-kulturen, som eksisterte i Sentral-Asia (Kasakhstan) for omkring 5 500 år siden. Przewalskihesten må i så fall ha forvillet seg på et senere tidspunkt.[3][4][5]

Den 6. september 2020 meldte Time at San Diego Zoo Global Frozen Zoo hadde lykkes med å klone en przewalskihest ved et veterinærinstitutt i Texas.[6] Selve kloningen foregikk med bevart DNA fra en hann som ble kryo-bevart ved San Diego Zoo i 1980.[6] Det klonede føllet har fått navnet «Kurt», etter dr. Kurt Benirschke som grunnla San Diego Zoo Global Frozen Zoo.[6]

Przewalskihesten, som lokalt i Mongolia kalles takhi (som betyr ånd),[2] minner om en fjordhest i utseende, men den er fysisk mindre og har en mer tønneformet kroppsbygning enn andre hester. Skulderhøyden er cirka 130–150 cm og kroppslengden cirka 220–260 cm.[2] Vekten ligger rundt 250–360 kg.[2]

I likhet med fjordhesten har også przewalskihest stående kortvokst (stri) man. Przewalskihesten var utbredt i Mongolia og i tilstøtende landområder på Kinas side av grensen mellom disse landene, og da spesielt i enkelte områder av Gobiørkenen.

Den eurasiske villhesten døde ut i vill tilstand på 1960-tallet, men 13 eller 14 individer overlevde i dyrehager rundt om i verden, hvorav dagens przewalskihester er etterkommere av 12 av dem.[2] Den tyske zoologen Friedrich von Falz-Fein var den første som fanget en przewalskihest og klarte å få den til å formere seg i fangenskap. Etterkommere av hans avl dannet siden grunnlaget for å restituere villhesten, som nå bare overlever i egenskap av przewalskihesten. I 1945 var populasjonen av villhester i fangenskap på 31 dyr, et antall som etter planmessig avl var økt til cirka 150 dyr på begynnelsen av 1990-tallet. Eksemplarer etter dette avlsarbeidet har siden blitt ført tilbake til sitt naturlige habitat i Mongolia, der villhesten nå trives og formerer seg fritt i naturen. Et program for å sikre artens framtid som villhest er også igangsatt.

Przewalskihesten døde faktisk ut i vill tilstand og måtte gjenskapes, basert på eksemplarer som overlevde i ulike dyrehager rundt om i verden. En liten gruppe slike hester er siden gjenintrodusert i Mongolia, der hestene nå lever fritt igjen. For å bevare denne unike villhesten har man beskyttet hestens naturlige beiteområder som nasjonalpark.[2]

I 2005 ble denne villhestbestanden beregnet til 258 dyr.[7] Per januar 2008 var det ifølge IUCN omkring 325 frittlevende przewalskihester i Mongolia. I tillegg finnes det omkring 120 slike villhester som brukes i avl av kinesiske myndigheter. Per 1. januar 2014 var det totale antallet (både frittlevende og i fangenskap) hester oppe i 1 988, hvorav 883 hingster og 1 101 hopper (4 hester hadde ukjent kjønn).[1] Det frittlevende antallet i Mongolia var oppe i 387 individer.[1]

En flokk Przewalskihesten finner man i Cévennes National Park, Massif Central, i Frankrike. Flokken var i 2022 på ca. 30 hester som senere skal flyttes til sine naturlige leveområder i Mongolia.[8]

Det finnes også en flokk som virker til å trives i Tsjernobylområdet i Ukraina. Hesterasen ble satt ut der på 1990-tallet, og i 2018 ble det født minst 22 føll [9][10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c King, S.R.B., Boyd, L., Zimmermann, W. & Kendall, B.E. 2015. Equus ferus ssp. przewalskii (errata version published in 2016). The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T7961A97205530. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T7961A45172099.en. Downloaded on 07 September 2020.
  2. ^ a b c d e f g Smithsonian (2020) Przewalski's horse. Smithsonian’s National Zoo & Conservation Biology Institute. Besøkt 2020-09-07
  3. ^ Gaunitz, C., Fages, A., Hanghøj, K., Albrechtsen, A., Khan, N., Schubert, M., ... & de Barros Damgaard, P. (2018). Ancient genomes revisit the ancestry of domestic and Przewalski’s horses. Science, 360(6384), 111-114. DOI: https://doi.org/10.1126/science.aao3297
  4. ^ Sarah Gibbens (2018) How DNA Proved Wild Horses No Longer Exist. National Geographic. 2019-10-03.
  5. ^ Elizabeth Pennisi (2018) Ancient DNA upends the horse family tree. Science. 2019-10-03.
  6. ^ a b c Madeleine Carlisle (2020) First Clone of Endangered Przewalski’s Horse Born in Conservation Effort to Save the Species. TIME, September 6, 2020. Besøkt 2020-09-07
  7. ^ Clare Kingston (2005) «An extraordinary return from the brink of extinction for worlds last wild horse». Innovations report, 20.12.2005. Besøkt 2020-09-07
  8. ^ «The Prjewalski horse on the Causse Méjean». Le chemin de Saint Guilhem (engelsk). Besøkt 19. mars 2022. 
  9. ^ «Spør en forsker: Tåler dyr og planter mer radioaktivitet enn oss?». forskning.no. 26. mars 2016. Besøkt 28. mars 2022. 
  10. ^ Orizaola, Germán. «The mystery of Chernobyl's wild horses». The Conversation (engelsk). Besøkt 28. mars 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
{{bottomLinkPreText}} {{bottomLinkText}}
Przewalskihest
Listen to this article

This browser is not supported by Wikiwand :(
Wikiwand requires a browser with modern capabilities in order to provide you with the best reading experience.
Please download and use one of the following browsers:

This article was just edited, click to reload
This article has been deleted on Wikipedia (Why?)

Back to homepage

Please click Add in the dialog above
Please click Allow in the top-left corner,
then click Install Now in the dialog
Please click Open in the download dialog,
then click Install
Please click the "Downloads" icon in the Safari toolbar, open the first download in the list,
then click Install
{{::$root.activation.text}}

Install Wikiwand

Install on Chrome Install on Firefox
Don't forget to rate us

Tell your friends about Wikiwand!

Gmail Facebook Twitter Link

Enjoying Wikiwand?

Tell your friends and spread the love:
Share on Gmail Share on Facebook Share on Twitter Share on Buffer

Our magic isn't perfect

You can help our automatic cover photo selection by reporting an unsuitable photo.

This photo is visually disturbing This photo is not a good choice

Thank you for helping!


Your input will affect cover photo selection, along with input from other users.

X

Get ready for Wikiwand 2.0 🎉! the new version arrives on September 1st! Don't want to wait?