Preußenschlag eller «det prøyssiske statskuppet», var et av de større skritt mot ødeleggelsen av den tyske Weimarrepublikken (1919–1933) og mot Adolf Hitlers maktovertagelse. Den 20. juli 1932 utstedte rikspresident Paul von Hindenburg et nød-dekret i henhold til artikkel 48 i Weimarforfatningen, som oppløste regjeringen i den største tyske delstaten, Fristaten Preussen.

Den formelle påskuddet for dekretet var de voldelige urolighetene i enkelte områder av Preussen, og den prøyssiske regjeringens angivelige manglende evne til å håndtere urolighetene. Den utløsende hendelsen var et sammenstøt mellom kommunister og demonstranter fra Sturmabteilung i byen Altona i den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein den 17. juli 1932. Hendelsen krevde 18 menneskeliv og ble kjent som «den blodige søndagen i Altona» (Altonaer Blutsonntag).

Den virkelige årsaken til dekretet var at den prøyssiske regjeringen, under ledelse av ministerpresident Otto Braun, var en av de siste mektige republikanske motstandere av Rikskansler Franz von Papen.

Dekretet ble videre fremmet av den ustabile situasjonen i den prøyssiske regjeringen. Den regjerende koalisjonen av sosialdemokrater, det katolske Deutsche Zentrumspartei og det liberale Deutsche Staatspartei, hadde mistet sitt flertall i Den prøyssiske landdagen, men fortsatte å styre som en mindretallsregjering ettersom ingen alternativer eksisterte. Opposisjonen som hovedsakelig bestod av kommunistpartiet og nasjonalsosialister, var ikke istand til å samarbeide med hverandre eller med andre partier.

Papen manglet flertallets støtte i den tyske Riksdagen. Hans eneste måte å styre på var gjennom kriseerklæringer og dekréter som ble utstedet av den senile president Hindenburg, som Papen hadde stor innflytelse over. Papen og hans støttespillere, som stort sett bestod av nasjonalister og monarkister, avskydde den demokratiske Weimarrepublikken, og ønsket å erstatte Weimarforfatningen med en autoritær og udemokratisk styreform.

Den 20. juli 1931 ble Papen utnevnt til rikskommissær (Reichskommissar) i Preussen, med direkte kontroll over de prøyssiske myndighetene.

Den 25. oktober 1932 erklærte den tyske forfatningsdomstolen (Staatsgerichtshof ) at Preußenschlag var grunnlovsstridig hva angikk den formelle eksistensen til det nye prøyssiske kabinettet. Papens makt ble likevel opprettholdt, og kabinettet bevarte retten til å representere Preussen i Riksrådet.

Preussen forble under direkte administrasjon fra den føderale regjeringen frem til April 1933. Da ble Hermann Göring valgt til ministerpresident av det prøyssiske parlamentet, som nå var kontrollert av nasjonalsosialistene.

I likhet med andre tyske stater, var imidlertid Preussen fratatt all makt under det tredje rike, og Görings rolle var stort sett seremoniell. Den prøyssiske staten ble 25. februar 1947 formelt oppløst av de allierte etter opphøret av andre verdenskrig.^[1]