Pomponius Mela (død ca. 45 e.Kr.), som var virksom som forfatter på 40-tallet, var den tidligste romerske geograf og kartograf. Han var født på ukjent dato i Tingentera (dagens Algeciras) i sørlige Spania.^[1]

Hans korte verk De situ orbis libri III fyller mindre enn hundre sider i vanlig skriftstørrelse. Den er lakonisk i stilen og utilstrekkelig i metoden, men er i ren latin, og tidvis levendegjort av tiltalende ordbilder. Med unntak for de geografiske delene av Plinius den eldres Naturalis Historia (hvor Mela er sitert som en betydningsfull autoritet) er De situ orbis den eneste formelle avhandling på emnet i klassisk latin.

Lite er kjent om forfatteren med unntak av hans navn og fødested, — den lille byen Tingentera (eller Cingentera) i sørlige Spania ved Algecirasbukten.^[2] Datoen for da han skrev kan bli tilnærmet fastsatt ved hans hentydninger^[3] til en foreslått militær ekspedisjon til Britannia av den regjerende keiser som ganske sikkert var Claudius i år 43 e.Kr. At dette avsnittet ikke kan referere til Julius Cæsar er åpenbart ved flere referanser til hendelser fra Augustus' styre, særlig til bestemte nye navn som ble gitt spanske byer. Mela har blitt forsøksvis identifisert, men uten større sannsynlighet, til en viss L. Annaeus Mela fra Córdoba i Spania, sønn av retorikeren Seneca den eldre, og da bror av filosofen Seneca den yngre.

Navnet Pomponius kan tyde på at han var fra en kjent romersk plebeierslekt, som blant annet Ciceros venn Pomponius Atticus tilhørte, tilsvarende også med tragedieforfatteren Publius Pomponius Secundus. Flere navn nevnes av Publius Cornelius Tacitus' Annalene.

Det generelle synet i De situ orbis er i hovedsakelig enig med synet til greske forfattere fra Eratosthenes til Strabon. Sistnevnte var antagelig ukjent for Mela. Men Pomponius Mela står i en særstilling blant antikkens geografer fordi han, etter å ha oppdelt jorden i fem soner, hvorav kun to var bebodde, hevdet eksistensen av Antichthones, det vil si folk som bor antipode (gresk for anti «motsatt» og pous «fot», et hvert punkt på Jorden har sitt antipodepunkt) i de sørlige, tempererte sonene utilgjengelig for folk i den nordlige tempererte sonen på grunn av den utålelige varmen i det mellomliggende, solstekende beltet. Ved inndelinger og grensene i Europa, Asia og Afrika, gjentar han Eratosthenes; som alle antikke geografer fra Aleksander den stores tid (unntatt Klaudios Ptolemaios) anså han at Det kaspiske hav var innløpet til det nordlige hav, samsvarende med Persiabukten og Rødehavet i sør.

Melas oppfatning av India er dårligere enn flere tidligere greske skribenter. Han følger Eratosthenes i å anta at landet utgjør den sørøstlige vinkelen av Asia, hvorfra kysten strekker seg nordover til Skytia og deretter farer vestover til Det kaspiske hav. Som andre plasserer han «de rhipaenske fjellene» og «hyperboreerne»^[4] i nærheten av «det skytiske hav».

For vestlige Europa var hans kunnskap en del bedre enn de greske skribentene. Han definerte den vestlige kystlinjen av Spania og Gallia og dens innsnitt ved Biscayabukten mer nøyaktig enn Eratosthenes eller Strabon. Hans oppfatning av De britiske øyer og deres posisjon er mer klart enn hans forgjengere. Han er den første som navngir Orcades (Orknøyene) som han definerer og lokaliserer ganske nøyaktig. For nordlige Europa er hans kunnskap mangelfull, men han skriver om en stor bukt, Codanus sinus, nord for Tyskland, og blant de mange øyer var en, Codanovia, av en viss størrelse. Dette navnet opptrer også i Plinius den eldres verk om Skandinavia. Codanovia og Scatinavia var begge latinske gjengivelser av urgermanske *Skaðinawio, det germanske navnet for Skandinavia.

Melas beskrivende metode er eiendommelig og besværlig. Istedenfor å behandle hvert kontinent hver for seg begynner han med Gibraltarstredet og beskriver landene tilstøtende til sørkysten av Middelhavet, deretter forflytter han seg rundt Syria og Lilleasia til Svartehavet, og går så tilbake til Spania langs den nordlige kysten av Euxine (Svartehavet), Propontis (Marmarahavet) og videre. Etter å ha behandlet øyene i Middelhavet, forflytter han seg til havets kyststrøk — til vest, nord, øst, og sør etter hverandre — fra Spania og Gallia rundt til India, fra India til Persia, Arabia og Etiopia, og arbeider seg deretter tilbake til Spania rundt Afrika. Som de fleste antikke geografer oppfatter han dette kontinentet som omgitt av havet og ikke strekker seg særlig langt sørover.

Den første utgivelsen av Mela ble utgitt i Milano i 1471; den første gode utgaven var ved Vadianus (Basel, 1522), avløst av de til Voss (1658), Johann Gronovius (1685 og 1696), A, Gronovius (1722 og 1728), og Tzschucke (1806–1807) i flere deler (Leipzig; den meste forklarende av dem alle); G. Paithey (Berlin, 1867), gir den beste teksten. Den engelske oversettelsen av Arthur Golding (1585) er kjent; se også E. H. Bunburys Ancient Geography, ii. s. 352-368, og D. Detlefsens Quellen und Forschungen zur alten Gesch. und Geog. (1908). Den eneste nyere engelske oversettelsen er av F. E. Romer, opprinnelig utgitt i 1998.

• Pomponius Mela: De Chorographia
• Pomponius Mela's. Description of the world & Mela's puzzle, via Google Books
• Reconstruction of the World map according to Pomponius Mela