Polemikk (fra gresk polemike (tekhne) «krigskunst», til polemos «krig»)^[1] er en betegnelse på særlig heftig diskusjon og argumentasjon, gjendrivning og imøtegåelse av andres påstander og meninger, da gjerne i skriftlig form som i litterær strid eller en ordstrid. Det å drive med polemikk kalles «å polemisere», mens en som driver med polemisering kalles en «polemiker».^[1]

Tidligere ble polemikk også kalt for «pennekrig»^[2] eller «pennefeide»,^[3] som regel ført i det offentlige rom som skriftlig i aviser og tidsskrifter. Begrepet brukes også om tidsskriftsartikkel med en særdeles skarp brodd mot andres meninger, men også om usaklig kritikk. Det ligger i sakens natur at polemikker ofte er kontroversielle og preget av konflikter. Den gang injurieloven^[4] var langt mindre streng enn den er i våre dager, var polemisk journalistikk langt mer alminnelig i det kontinentale Europa.^[5] Historisk har det hatt sine konsekvenser: i publiseringen av den polemiske pamfletten The Shortest Way with the Dissenters (1702) hevdet Daniel Defoe at den beste måten å håndtere dissentere på var å forvise dem til utlandet og sende deres predikanter til bøddelen. For dette ble han dømt for opprørske injurier og satt i gapestokken de tre siste dagene av juli 1703.^[6] En polemiker er en stridslysten skribent, en som ikke vegrer seg å ta del i polemikker. Polemikk brukes også ofte negativt, eksempelvis når en debattant vil stemple en annen som man diskuterer med ved å kalle vedkommende for en polemiker.^[1]

Det har vært flere berømte polemikker: i Norge var Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland litterære fiender. Welhaven skrev blant annet «Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste» i 1832. En diktsamling av Welhavens dikt i 1990 hadde tittelen Diktekunst og polemikk : Johan Sebastian Welhavens dikt.^[7]

På 1960-tallet markerte Jens Bjørneboe seg som en skarp polemiker, også beskrevet som «rasende polemiker».^[8]

• Debatt
• Konflikten mellom Wergeland og Welhaven