Pierre-Marie Théas
| Pierre-Marie Théas | |||
|---|---|---|---|
| Født | Pierre Théas-Laban 14. sep. 1894[1][2][3][4]  Barzun[3] | ||
| Død | 3. apr. 1977[1][2][3][4] (82 år) Pau[3] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1920–), fransk motstandskjemper, katolsk biskop (1940–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Den bayerske fortjenstorden Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Rettskaffen blant nasjonene (1969) (statsborgerskap: Frankrike)[4] | ||
.svg)
Pierre-Marie Théas (1894–1977) var en fransk geistlig og katolsk biskop av Montauban og Tarbes og Lourdes. Under andre verdenskrig drev han aktivt kampanje i hyrdebrev mot deportering av jøder fra Frankrike, og han ble i en periode satt i konsentrasjonsleir. Han er en av grunnleggerne av Pax Christi-bevegelsen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Pierre-Marie Théas studerte ved kollegiet Saint-Josephi Nay og deretter ved hovedseminaret i Bayonne.
Sersjant Théas ble ubder første verdenskrig i desember 1914 innlemmet i det 13. linjeinfanteriregiment og deretter i det 173., og sersjant Théas ble demobilisert i 1919 med Croix de Guerre.
Prest
[rediger | rediger kilde]Pierre-Marie Théas ble presteviet den 26. september 1920.
Deretter dro han til Roma for å studere ved Det pavelige franske seminar og oppnådde en doktorgrad i kanonisk rett. I 1922 ble han utnevnt til sokneprest ved ææSaint-Martin de Pauææ før han fikk ansvar for Storeseminaret i Bayonne i oktober 1923, og underviste i moralsk teologi der.
Biskop av Montauban
[rediger | rediger kilde]Pave Pius XII utnevnte ham til biskop av Montauban den 26. juli 1940. Biskopen av Bayonne, Edmond Vansteenberghe, ordinerte ham til biskop den 3. oktober samme år i Bayonnes katedral. Medkonsekratorer var Jean Saint-Pierre, emeritert hjelpebiskop i Kartago (Tunis), og Clément Joseph Mathieu, biskop av Aire og Dax.
I oktober-november 1940 var han i Montauban ved den døende tidligere spanske president Manuel Azañas side, og støttet hans enke som hadde fulgt sin mann i landflyktiget til Frankrike.
Da han ble mottatt ved Montauban-akademiet i januar 1941, berømmet han filosofen Henri Bergson som hadde dødd noen dager tidligere, og understreket spesielt hans jødiskhet.[5]
Fra sommeren 1942 ble medlemmer av den høyere geistlighet forferdet av opplevelsen av kraftige antisemittiske tiltak, spesielt etter Vélodrome d'Hiver-arrestasjonene i juli 1942. Da erkebiskopen av Toulouse, Jules-Géraud Saliège, ledet an med en kraftig fordømmelse av mishandlingen av jøder i 1942, sluttet Théas seg til andre franske biskoper og fordømte arrestasjonene av jøder for deportasjon til nazistenes dødsleirer.[6] Han skrev et hyrdebrev som fordømte den nazistiske deportasjonen av jøder sommeren 1942, der han sa: «Jeg føyer min stemme til den rasende protest fra den kristne samvittighet og jeg forkynner ... at alle mennesker, uansett rase eller religion, har rett til å bli respektert av enkeltpersoner og av stater.»
Biskop Pierre-Marie Théas engasjerte seg også i å skjule jøder både i bispedømmets kloster og i private hjem. Den dekket over for ordensmedlemmer som hjalpr flyktninger på flukt.[7][8] Han undertegnet dusinvis av falske dåpsattester, hjulpet av aktivister og geistlige, med stille støtte og hjelp av Tarn-et-Garonne, François Martin, og ble støttet i sine aktiviteter av sin samarbeidspartner, Marie-Rose Gineste, som spilte en avgjørende rolle i forbindelse med koordineringen med motstandsbevegelsen i Toulouse.
Marie-Rose Gineste fraktet et hyrdebrev fra biskop Théas av Montauban på sykkel til førti prestegjeld, der han fordømte at menn og kvinner ble «behandlet som ville dyr», og den franske motstandsbevegelsen smuglet teksten til London, hvor den ble kringkastet til Frankrike av BBCs Radio Londres-tjeneste, som nådde titusenvis av hjem.[9]
Théas fortsatte å motsette seg den nazistiske politikken; det kulminerte med en brennende preken i hans katedralen 1944 der han fordømte den «grusomme og umenneskelige behandling av et av våre medmennesker». Han ble arrestert natten etter prekenen av Gestapo. Han ble sendt til en konsentrasjonsleir hvor han tilbrakte ti uker, og ble deretter løslatt og fikk vende hjem.[10]
Den 13. mars 1945, før slutten av andre verdenskrig, ga han sin støtte til Marthe Dortel Claudots initiativ om å grunnlegge et kristent initiativ for fred og forsoning. Denne dagen har siden blitt ansett som grunnleggelsesdagen for Pax Christi-bevegelsen.[11]
Biskop av Lourdes og Lourdes
[rediger | rediger kilde]Den 17. februar 1947 utnevnte pave Pius XII biskop Théas til biskop av Lourdes og Tarbes. I samme måned inviterte Théas folk til det første Pax Christi-møtet med deltagelse også av tyske prester, etter at en internasjonal pilegrimsreise uten tysk deltakelse hadde funnet sted i Vézelay året før under navnet «Croisade de la Paix» (Korstog for Fred) .
Biskop Pierre-Marie Théas i alle fire sesjonene i Det andre Vatikankonsil.
I løpet av hans embetsperiode ble den postmoderne underjordiske basilikaen St. Pius X bygget i Lourdes av Pierre Vago; som har plass til 25.000 mennesker. Kirken, som sto ferdig i 1957, ble innviet av den tidligere apostoliske nuntius til Frankrike, kardinal Angelo Roncalli, den 25. mars 1958, på hundreårsdagen for Mariaåpenbaringene i Lourdes.
Den 12. februar 1970 innvilget pave Paul VI hans aldersbetingede fratreden og pensjoniststatus.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil, B. (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Biskop Marie-Prosper-Adolphe de Bonfils (1841-1912) *1898
- Kardinal Louis-Ernest Dubois (1856-1929) *1901
- Erkebiskop Jean-Arthur Chollet (1862-1952) *1910
- Biskop Héctor Raphaël Quilliet (1859-1928) *1914
- Biskop Charles-Albert-Joseph Lecomte (1867-1934) *1921
- Kardinal Achille Liénart (1884-1973) *1928
- Biskop Edmond Vansteenberghe (1881-1943) *1938
- Biskop Pierre-Marie Théas (1894-1977) *1940[12]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- François Drouin og Philippe Joutard: Monseigneur Théas, évêque de Montauban – Les Juifs – Les Justes, éditions Privat, 2004.
- Sylvaine Guinle-Lorinet: Pierre-Marie Théas – Un évêque à la rencontre du XX siécle, i Revue d’Histoire Immédiate - collection Sources et Travaux, 1, 1993.
- Max Lagarrigue: Un prélat hors du commun : Pierre-Marie Théas, évêque de Montauban (1940-45), Montauban, Arkheia, n. 7-8-9, 2002.
- Pascal Caïla: La Lettre pastorale de Mgr Théas, 26 août 1942, Montauban, Arkheiam n. 7-8-9, 2002.
- Henri Berge: La Passion de monseigneur Théas, éd. Rassemblement à son Image, 2014.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pascal Caïla: Un évêque dans la tourmente : Mgr Pierre-Marie Théas, Annales du Midi, vol 104, nr 199, 1992, s. 335–354
- ^ The Catholic Hierarchy in France during the War and the Persecution of the Jews, by Renée Bédarida, at Yad Vashem website
- ^ Michel Debré: Trois Républiques pour une France : mémoires, Combattre, Paris, 1984
- ^ Limore Yagil: Chrétiens et Juifs sous Vichy, 1940-1944 : sauvetage et désobéissance civile, Éditions du Cerf, 2005, s. 384-388
- ^ Martin Gilbert; The Righteous - The Unsung Heroes of the Holocaust; Doubleday; 2002; ISBN 0385 60100X; p.230
- ^ «Pax Christi International History Timeline 1945 - 2015 - Pax Christi». www.paxchristi.net. Besøkt 11. januar 2018.
- ^ «75 Jahre Pax Christi International. Der 13. März 1945 war der Gründungstag in Montauban in Frankreich». Pax Christi Deutschland. Besøkt 30. mars 2022.
- ^ www.catholic-hierarchy.org theas, lest 29. august 2024
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
