Pestdoktor, eller pestlege, kaltes de leger som i middelalderen forsøkte å helbrede eller lindre plagene hos pestsmittede. Som en beskyttelse mot smitten bar de heldekkende klær. De bar også en spesiell maske for ansiktet med et stort nebb foran nesen. Dette nebbet ble fylt med urter som var tenkt å beskytte mot smitten, men som også dempet stanken. I hånden hadde de gjerne en stav fylt med urter som de presset mot den syke.

Den nebb-lignende masken som ble båret foran ansiktet kunne enten være fylt med glødende materiale eller krydderurter, som fungerte som et filter, ettersom man på denne tiden trodde at pesten smittet gjennom dårlig luft og stanken fra de døde kroppene. Masken hadde bare to små hull, lignende nesebor, øyehulene var dekket med et mørkt, oftest rødfarget glass. Dette glasset skullet i sin tur filtrere bort ondartet lys, og dessuten pasientens blikk, ettersom man ikke kunne utelukke at smitten kunne spres bare ved å se på pasienten.

Til drakten hørte også en stor hatt som ofte var nesten helt rund. Denne hatten skulle også hjelpe med å få bort ondartet lys.

På kroppen ble det båret en lang frakk som ofte var innsmurt med voks, i håpet om at sykdommen skulle gli av. Alt utenom nebbene var nesten alltid kullsvart i fargen, mens nebbene var hvite eller gråaktige.

Under kappen ble det båret langbukser og lærstøvletter, som sammen med tykke lærhansker gjorde det umulig å komme i kontakt med personen inne i drakten.

Mange leger benyttet seg også av parfymekuler som ble holdt for hånd under nesen. (Nebbene ble fastspent med lærbånd.)

Da utseendet på nebbene kunne variere kraftig fantes det egentlig ingen standard, noen var korte mens andre var så lange at de nådde ned til midjen. Til tross for dette fremstår de fleste maskene som om de var hovedsakelig, om ikke fullstendig, basert på nebbet til en rovfugl.

• Pestdoktoren er en av de mest velkjente figurene i karnevalet i Venezia.

• «Pestdoktorn». Blekinge museum. Arkivert fra originalen 11. september 2016. Besøkt 8. september 2016.