Paul Bley
| Paul Bley | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Hyman Paul Bley 10. nov. 1932[1][2][3][4]  Montréal[5] | ||
| Død | 3. jan. 2016[1][3][4][6] (83 år) Cherry Valley, New York[7] | ||
| Beskjeftigelse | Pianist, jazzmusiker, filmmusikkomponist, plateartist | ||
| Ektefelle | Carla Bley (1957–1964) Annette Peacock (1966–1972) | ||
| Nasjonalitet | Canada | ||
| Medlem av | Paul Bley Trio (orkesterleder)[8] | ||
| Utmerkelser | Medlem av Order of Canada[9] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Jazz, bebop[10] | ||
| Instrument | Piano,[11] synthesizer[12] | ||
| Plateselskap | ECM, BYG Actuel, Columbia Records, ESP-Disk | ||
| Nettsted | http://www.improvart.com/bley/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Paul Bley (født 10. november 1932 i Montréal i Québec, død 3. januar 2016 i Cherry Valley i New York) var en frijazz-pianist som bodde mange år i USA.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn: Barndom og ungdomsår
[rediger | rediger kilde]Paul Bley begynte som barn med fiolin (1938) og så med piano (1940). Han var allerede som elleveåring ferdig med sin musikalske utdannelse i 1944 ved McGill Conservatory.
I 1946 grunnla han ditt første band. I 1948 ble han i fødebyen Montreal kjent med Oscar Peterson, og gjennom ham ble han introdusert med jazz. Bley ledet Montreal Jazz Workshop, som tiltrakk seg besøk av musikere som Charlie Parker og Sonny Rollins.
I 1950 flyttet Bley til New York, der han studerte ved Juilliard School of Music til 1954. I studietiden fortsatte Bley å opptre, og dro på turneer med Art Blakey, Louis Armstrong og andre.
Arbeid med andre musikere
[rediger | rediger kilde]Han beskjeftiget seg med Lennie Tristanos konsept og fikk i 1953 hjelp av Charles Mingus til å utgi sitt debutalbum. I tillegg til på egen hånd å være en markant og kreativ musiker, har han samarbeidet med mange viktige musikere på avgjørende tidspunkt i deres karrierer.
I 1957 spilte han med Don Cherry og Ornette Coleman i California.
Tidlig på 1960-tallet var han med i Jimmy Giuffre 3, en trio med klarinett, piano og bass, med bassisten Steve Swallow. Det stillferdige uttrykket i denne musikken kan lett føre til at man overser dens sterke grad av nyskaping[trenger referanse]. I tillegg til å presentere komposisjoner av Carla Bley, utviklet gruppa seg mot fri improvisasjon.
I 1964 var Bley med på å danne Jazz Composers Guild – en kooperativ organisasjon som brakte mange av de mest radikale musikerne[trenger referanse] i New York sammen.
Bruk av synthesizer
[rediger | rediger kilde]Bley hadde lenge vært interessert i å utvide sitt musikalske repertoar ved å ta i bruk ukonvensjonelle lyder, som for eksempel å spille direkte på pianostrengene. Det var derfor naturlig at han ble interessert i nye muligheter som åpnet seg på slutten av 1960-årene gjennom utviklingen av elektroniske instrumenter. Han var en pioner i bruk av Moog synthesizere[trenger referanse], da han første gang brukte dem i en konsert. Dette førte til en periode med Bley-Peacock Synthesizer Show, en gruppe hvor han arbeidet med låtskriveren Annette Peacock på bass og vokal.
Etter hvert returnerte han til å fokusere på solopiano.
Annet
[rediger | rediger kilde]I løpet av 1970-årene var Bley ansvarlig for et multimedia-initiativ, Improvising Arts Inc, som gav ut LP-er som dokumenterte tidlige grupper med både Ornette Coleman og solo-piano innspillinger med Sun Ra og videoer.
Utvalgt diskografi
[rediger | rediger kilde]- Coleman Classics (med Ornette Coleman, Don Cherry, Charlie Haden, Billy Higgins), IAI, innspilt 1958
- Barrage (med Marshall Allen, Dewey Johnson, Eddie Gomez, Milford Graves), ESP Disk, innspilt 1964
- Touching (med Kent Carter, Barry Altschul), Debut, 1965
- Dual Unity (med Annette Peacock, Han Bennink, Mario Pavone, Laurence Cook), Freedom, innspilt 1970
- med Gary Peacock, ECM, 1970
- Open, to Love (solo piano), ECM, 1972
- Paul Bley/NHØP, (med Niels-Henning Ørsted Pedersen), SteepleChase Records, 1973
- The Paul Bley Quartet (med John Surman, Bill Frisell og Paul Motian), ECM, recorded 1987
- Partners (med Gary Peacock), 1990
- Not two, not one (med Gary Peacock og Paul Motian), ECM, 1999
- Nothing to Declare (solo piano), 2004
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Paul-Bley, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13891585n[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bley-paul, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, Filmportal-ID e593bb639fd94cdc8483c9d239bfcbdf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ besøkt 31. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ beskrevet i URL www.thecanadianencyclopedia.ca[Hentet fra Wikidata]
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182
- ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1276, Wikidata Q99181182
- ^ (på en, fr) The Canadian Encyclopedia, Canadian Encyclopedia artikkel-ID paul-bley-emc, Wikidata Q130334, https://www.thecanadianencyclopedia.ca/en/
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Paul Bley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Paul Bley på Internet Movie Database
- (en) Paul Bley på AllMovie
- (en) Paul Bley hos The Movie Database
- (en) Paul Bley på Apple Music
- (en) Paul Bley på Discogs
- (en) Paul Bley på MusicBrainz
- (en) Paul Bley på Spotify
- (en) Paul Bley på Songkick
- (en) Paul Bley på Last.fm
- (en) Paul Bley på AllMusic
- (en) (de) [https://web.archive.org/web/20120204194220/http://www.jazzinstitut.de/Jazzindex/index-bley-paul.htm jazzinstitut.de: Paul Bley
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
