Pariskommunen
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-prøyssiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 72 dager frem til 28. mai 1871. Man hadde hatt noe tilsvarende også i 1792. Pariskommunen av 1871 bygget blant annet på anarkistiske, blanquistiske, marxistiske og jakobinske ideer.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]I Frankrike hadde Napoleon III (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i 1852. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene landet hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814. Samtidig forsøkte Preussens statsminister Otto von Bismarck å samle de tyske statene til ett rike, mens han i tillegg arbeidet for å vinne innflytelse i Spania ved å fremme prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen som kandidat til landets konge. I 1870 førte denne potensielle utvidelse av tysk maktsfære til at Napoleon III gikk til angrep.
Den påfølgende fransk-prøyssiske krigen gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere efter slaget ved Sedan og ble tatt til fange, og med dét falt det franske keiserdømmet.
Revolusjonen
[rediger | rediger kilde]
I selve Paris var de regulære troppene blitt avvæpnet og dimittert, men efter råd fra den franske utenrikministeren Jules Favre, som hadde vært med på å fremforhandle kapitulasjonsbetingelsene, bestemte Bismarck at nasjonalgarden fikk beholde sine våpen. Siden 60 bataljoner hadde forlatt byen, fikk den mer revolusjonære nasjonalgarden overtaket, og den benyttet anledningen til å plyndre politistasjoner natt til 4. mars 1871.[1] Den utgjorde nå en reell trussel mot Frankrikes parlament, hvor rojalistene fortsatt hadde et flertall.[2] Derfor vedtok parlamentet å etablere seg i Versailles utenfor, ikke i, den gamle hovedstaden.
Derved hadde lederne av det som skulle bli kommunen ryggdekning for å organisere den. Både ledelsen og medlemmene sognet til forskjellige ideologier og bakgrunner, som strakte seg fra et venstreliberalt borgerskap over tilhengere av en utopisk proto-sosialisme som bygget på Pierre-Joseph Proudhons tanker til enda mer radikale opprørere, som den sterkt anti-borgerlige Louis Auguste Blanqui. Den 28. september offentliggjorde han en artikkel i sin avis La Patrie en Danger (Fedrelandet i fare) hvor han fullstendig avfeide behovet for nasjonalforsamlingen, «ikke bare i krisetid, ikke bare i krigstid, men til enhver tid.»[3]
Kommunen gjennomførte en rekke sosiale reformer, som blant annet
- stemmerett for alle
- åtte timers arbeidsdag
- maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
- kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
- fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
- gjeld ble slettet, og husleier senket
Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i Lyon og Marseille, men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.
Angrepet
[rediger | rediger kilde]
Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige revolusjonen; også Tyskland så på revolusjonen som en trussel. Otto von Bismarck besluttet derfor å løslate 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris 2. april, og på få dager ble 20 000–30 000 mennesker drept. I tillegg ble 40 000 arrestert, og senere deportert til franske kolonier.
Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og Frankrike gikk inn i epoken kjent som «den tredje franske republikk», som skulle vare helt til den tyske invasjon under den annen verdenskrig, 10. juli 1940.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ludwig Reiners (1957). Bismarck gründet das Reich (tysk). München: C.H. Beck. s. 495. ISBN 3-423-01574-8.
- ^ Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 353. ISBN 978-3-8460-3638-9.
- ^ Wilhelm Oncken (1890). «Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm». Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen (tysk). Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del). Berlin: C.H. Beck. s. 191. ISBN 978-3-8460-3638-9.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Paris Commune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Commune de Paris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Butterworth, Alex (2010) The World That Never Was. A True Story of Dreamers, Schemers, Anarchists & Secret Agents Vintage Books ISBN 978-0-099-55192-8
- Stewart Edwards: 'The Paris Commune 1871' (1971) ISBN 081296277X
- George Douglas Howard Cole: 'Den sosialistiske tenkningens historie. Bind II. Marxismen og anarkismen* (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102
- Prosper Olivier Lissagaray: 'History of the Paris Commune of 1871' (1876/2007) ISBN 9780979181344 (Norsk oversettelse: Pariserkommunen 1871. ISBN 9788291612294.)
Text is available under the CC BY-SA 4.0 license; additional terms may apply.
Images, videos and audio are available under their respective licenses.
