Osimotraktaten (italiensk: Trattato di Osimo, kroatisk: Osimski sporazum, slovensk: Osimski sporazumi) er en traktat som ble undertegnet 10. november 1975 av Jugoslavia og Italia i Osimo i Ancona. Denne slo fast den endelige delingen av Territorio libero di Trieste, «Trieste frie område». Traktaten er skrevet på fransk og ble iverksatt 11. oktober 1977.

Traktaten bygger på en gjensidig forståelse som ble undertegnet i London i 1954, som ga en midlertidig sivil administrasjon over sone A og sone B, henholdsvis til Italia og Jugoslavia. Osimotraktaten er en formalisering av denne midlertidige avtalen. Sone A, som inkluderer byen Trieste, ble til den italienske provinsen Trieste, men Jugoslavia ble garantert fri adgang til havnen i Trieste.

Den italienske regjeringen mottok sterk kritikk for å ha undertegnet traktaten. Italienske nasjonalister avviste ideen om å gi opp områdene på Istria-halvøya som lenge hadde hatt en stor italiensk befolkning og vært en del av Italia i 25 år, i tiden fra første verdenskrig og til slutten av andre verdenskrig. Videre ble det hevdet at traktaten ikke ga noen beskyttelse av den italienske minoriteten på jugoslavisk side, som den heller ikke gjorde for den slovenske minoriteten i den italienske sonen. Spørsmålet om minoritetenes situasjon ble utsatt til senere behandling.

Den tidligere sone B er i dag delt mellom Slovenia og Kroatia. Slovenia erklærte seg uavhengig av Jugoslavia i 1991 og ble internasjonal anerkjent året etter. Slovenia erklærte at landet oppfattet seg som bundet av Osimotraktaten og anerkjente denne. Dette var også en forutsetning for at Slovenia kunne bli medlem av Den europeiske union.

Kroatia har ikke utstedt en tilsvarende erklæring som Slovenia, men dette blir ikke oppfattet som problematisk på italiensk side. De kroatiske myndigheter har heller ikke tatt opp Osimotraktaten som problematisk.