Norwegian Oil Consortium A/S, forkortet NOCO eller Noco, var et norsk aksjeselskap, dannet i 1965 for å delta i petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Selskapet fikk som del av Amoco/Noco-gruppen lisens i første konsesjonsrunde i Nordsjøen, og var dermed ett av de første selskaper med norske interesser til å delta i leting og utvinning i Nordsjøen. Selskapet fikk andeler i Tor, Valhall og Hod og var også en initiativtaker til Saga Petroleum. Selskapet ble solgt til Elf Aquitaine i 1991.

Norsk Hydro hadde sammen med franske selskaper i januar 1964 dannet det norsk-registrerte selskapet Petronord, for å være med i leteaktiviteter - og eventuelt utvinning - i Nordsjøen. På dette tidspunktet var ikke boreaktiviteter i Nordsjøen staret, og aktivitetene var begrenset til geofysiske undersøkelser.

I Calgary i Canada drev Robert O. Svare et servicefirma Well Information Service Ltd. Han hadde norske foreldre og hadde registrert den økende interessen for Nordsjøen. I et brev til direktør Georg Hagerup-Larssen i Elektrokemisk datert 10. oktober 1963 skrev Svare om muligheten for å inngå et samarbeid i Nordsjøen. Svare hadde betydelig kunnskap om petroleumsvirksomhet i andre land, han hadde tidligere møtt Hagerup-Larssen, og han antok at Elektrokemisk kunne være interessert i energikilder som olje og gass. I videre korrespondanse avtalte de to et møte i New York, for å drøfte mulighetene.^[1]

Sammen med styreformannen i Elektrokemisk, Nils Astrup i Fearnley & Astrup, reiste Hagerup-Larssen til New York, og under en middag bemerket Svare at «nå må dere ikke gjøre som oss - og la selskapene fra USA overta hele oljevirksomheten.»^[2] Da Hagerup-Larssen og Astrup kom hjem igjen til Norge, tok de sammen initiativ til å samle flere norske selskaper som eiere i et nystartet selskap for å drive petroleumsvirksomhet.

Først ble Norsk Consortium (NOCO I) dannet i mars 1964 av ni ulike norske industribedrifter, inkludert Elektrokemisk og Fearnley & Astrup.^[1] Fred. Olsen ble først holdt ute fra samarbeidet i NOCO I, og han dannet i oktober 1964 et tilsvarende konsortium NOCO II. De to grupperingene var imidlertid enige om at det var plass for begge, og ønsket et nært samarbeide. I februar 1965 ble de to konsortiene slått sammen, og den endelige sammenslutningen NOCO fikk 18 norske aksjonærer.^[3]

Konsortiet samarbeidet i starten med Svares kanadisk konsulentfirma Europetrol.^[3][1] Georg Hagerup-Larssen ble styreformann i selskapet og Carl Wilhelm Carstens ble direktør. Carstens ble i 1972 første formann i Norsk Petroleumsforening.^[4]

Som del av Amoco/Noco-gruppen fikk selskapet i august 1965 tildelt tilsammen ti blokker i Nordjsøen.^[5]

Lisensene i første konsesjonsrunde omfattet blokkene 6/3, 7/1 og 7/4 i lisens 004, 7/3, 7/6 og 8/4 i lisens 005, og 2/2, 2/5, 2/8 og 3/4 i lisens 006.^[6][1]

De andre deltakerne i Amoco/Noco-gruppen var amerikanske oljeselskaper, som vist i tabellen under sammen med eierandelene i lisensene.^[6] Amoco fungerte som operatør for gruppen.

Til sin første brønn brukte Amoco/Noco «Drillship», et boreskip ombygd fra hvalkokeriet «Thorshøvdi». Brønnen ble boret i blokk 2/8, med borestart i november 1967. På grunn av uhell og dårlig vær brukte en 218 dager på å gjennomføre boringen, uten annet resultat enn spor av olje. Under boreoperasjonen brakk borestrengen og måtte fiskes opp igjen fra brønnhullet.^[7] Den mislykkede brønnen kostet Amoco/Noco-gruppen 50 millioner kroner, mens standardprisen for en brønn på det tidspunktet var 20 millioner kroner.^[8]

Som følge av de negative erfaringene med boreskipet, ble den neste brønnen boret med boreriggen «Orion». Også denne brønnen ble boret i blokk 2/8, med start i juni 1970. Nå hadde Phillipsgruppen funnet Ekofiskfeltet. Igjen var resultatet en tørr brønn.

I andre konsesjonsrunde fikk Amoco/Noco-gruppen blokk 2/9 og 2/11, i mai 1969.^[9] I konsesjonsbetingelsene het det at gruppen skulle betale til staten 10 % av eventuelle nettoinntekter fra petroleumsfunn.

To brønner boret i blokk 2/9 var begge så godt som tørre. Brønnene ble boret først i juli 1979 og september 1989. Valhallfeltet har hoveddelen liggende i blokk 2/8, men strekker seg inn i blokk 2/11. Hodfeltet ble funnet i 2/11.^[6]

Boring i blokk 2/5 startet i august 1970 med boreriggen «Orion». Brønnen ble testet i Ekofiskformasjonen og produserte olje. Amoco/Noco-gruppen hadde funnet Torfeltet.

For å finansiere videre oljeleting ble det etter initiativ fra NOCO dannet et finaniseringsselskap NOCOTO i april 1971, også dette med Georg Hagerup-Larssen som styreformann.^{[10] [11]} Primært skulle selskapet engasjere seg i oljeleting nord for 62. breddegrad, men en skulle også vurdere virksomhet utenfor norsk kontinentalsokkel. Tilsammen 81 aksjonærer bidro med 450 millioner kroner i aksjekapital. Planen var at NOCO og NOCOTO skulle samarbeide tett om utvikling av organisasjon og oppbygging av faglig kompetanse.

I februar 1972 tok NOCO gjennom NOCOTO initiativet til at Saga Petroleum ble dannet, sammen med Syracuse Oils Norge A/S, A/S Polaris Oil Consortium og A/S Pelican.^[12] Bak disse fire sto igjen tilsammen 96 selskap, som alle gikk inn som aksjonærer i det nye Saga Petroleum.^[13] Initiativet kom etter politisk påtrykk, der regjeringen Bratteli ønsket å samle norske interesser i ett privat selskap.

NOCO fortsatte som selskap også etter at Saga Petroleum var dannet, som andelseier i lisenser. Saga og NOCO etablerte felles administrasjon. Carstens fortsatte som administrerende direktør i NOCO, men gikk samtidig inn i ledergruppen i Saga Petroleum.^[14]

Hodfeltet ble funnet ved boring av brønn 2/11-2, som startet i november 1974. NOCO hadde 25 % eierandel i lisensen. Produksjon fra en ubemannet brønnhodeinnretning startet i 1990, fjernstyrt fra Valhall.

Valhallfeltet ble funnet ved boring av brønn 2/8-6, med borestart i april 1975. Brønn 2/11-1 ble boret i juli 1969, men traff bare yttergrensen av reservoaret. Ved boring av 2/11-4 i 1978 ble det bekreftet at feltet også strekker seg over i blokk 2/11.

Elf Aquitaine kjøpe NOCO i januar 1991 for 1,95 millarder kroner.^[15][16] Flere selskaper var interessert i å få overta aksjene: Saga Petroleum, Total og Amoco. Saga var ikke villig til å betale mer enn 1,7 milliarder kroner og tapte dermed kampen.

Ved salget var Fred. Olsen styreformann i NOCO. Selskapet hadde da bare én ansatt, direktør Erik Dons, ansatt i selskapet siden 1975.^[15] Verdiene i selskapet besto i 3,9 % eierandel i Tor, 15 % i Hod og 10 % i Valhall.

Ved starten inkluderte listen av eiere i NOCO de følgende 18 selskapene:^[3]

• Akers mekaniske verksted
• Anders Jahre
• Borregaard
• Christiania Spigerverk
• Elektrokemisk A/S
• Fearnley & Astrup
• Follum Fabrikker A/S
• Fred. Olsen & Co
• Halfdan Ditlev-Simonsen & Co
• J. Ludwig Mowinckels rederi
• Kværner Brug
• Orkla Grube-Aktiebolag
• R S Platou A/S
• Storebrand
• Sigval Bergesen d/y & Co
• Union Paper Co AS. Solgte andelene i 1980.^[17]
• Vesta Forsikring A/S
• Westfal-Larsen & Co

Ulike skriveformer for selskapsforkortelsen har vært i bruk: I offisielle annonser brukte selskapet store bokstaver, som i NOCO.^[16][18] Aviser og bøker skriver også Noco.^[2][1] Navnet på grupperingen har blitt skrevet som Amoco/Noco-gruppen^[19] og som Amoco-Noco-gruppen^[8].

• Egil Helle. Norges olje - de første 20 årene. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02619-4. 

• Kristin Øye Gjerde (2015). AmocoNoco - lisens til å lete. Stavanger: Norsk Oljemuseums årbok.