Nikolas Sigurdsson Paus var lagmann i Oslo i 1340-årene, i tiden rett før svartedauden. Han nevnes i skriftlige kilder mellom 1329 og 1347, alltid i Oslo. Han ble vanligvis kalt ved sitt cognomen (tilnavn) Paus (som Nikolas paus, Niculos paus eller lignende), men hans patronym Sigurdsson forekommer også i kildene. Han nevnes som lagmann i Oslo i den kongelige kommisjonsdommen av 1. desember 1347 om havtorssønnenes lensrett til Borgarsyssel (som Niculas paus logmadr j Aslo),^[1] men satt øyensynlig ikke særlig lenge i embedet. Nikolas nevnes ikke etter at svartedauden nådde Oslo, og mest sannsynlig døde han som følge av dette; Oslo ble hardere rammet av svartedauden enn noe annet sted i Norge og størstedelen av befolkningen døde av pesten. På hans levetid var det 10–12 lagmenn i Norge, og de ble regnet som del av adelen.^[2]

Bygården Pausen i Oslo er nevnt i skriftlige kilder fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken, en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen; ifølge Edvard Bull i Oslos historie var gården antagelig navngitt etter Nikolas Paus.^[3] Også P.A. Munch mener gården har navn etter Nikolas Paus' familie, på samme måte som Kyrningen er navngitt etter en person med navnet Kyrning.^[4]

To skjoldtegninger basert på lagmannens segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.^[5]

Flere innførsler i Biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus eide jordegods i Nes på Romerike. Der nevnes Þoralfr (Þorælfuer) paus, Sigurðr (Sigurder) paus og Randi, oppgitt å være en søster av Sigurðr paus. Den primære skrivemåten av navnet i kildene er Paus, det er slik Nikolas Paus selv omtales, og det ses også av navnet på bygården Pausen i Oslo. I omtalen av Þoralfr i jordeboken veksler skrivemåten imidlertid mellom paus, paue og pafue.^[6] Variasjonen i skrivemåter er klart i samsvar med et opphav i det middelnedertyske ordet paus, som forklares som et tilnavn for en person kjent for sin gudfryktighet og som er kjent som familienavn i det nedertyske/nederlandske språkområdet med denne etymologien. På middelnedertysk ble ordet skrevet paus, paues, pauwes, pawes eller lignende. P.A. Munch antar i Det norske Folks Historie derfor, basert på navnet, at Nikolas Paus og hans slekt var av nedertysk opprinnelse; Munch skriver:

der findes saaledes tydske Ætter, der temmelig tidligt kom i Anseelse i Norge og beklædte vigtige Embeder, som Familien Paus, der blomstrede i Oslo, hvor den havde sin egen Gaard, og hvis Medlem Nikolas Paus endog var Lagmand i Oslo ved 1347 [...] at Familien Paus er af Tydsk Herkomst, siges ikke udtrykkeligt nogensteds, men det ligger allerede noksom i Navnet; dette er nemlig den nedertydske Form «paus, pawes», istedetfor Pabst, Pfaff, ɔ: Pave, Prælat; formodentlig var Stamfaderen en Geistlig eller havde faaet dette Øgenavn. Nikolas Paus, der siden blev Lagmand i Oslo, nævnes allerede 1329, see Dipl. N. I. 203; som Lagmand forekommer han i et Brev af 12te Jan. 1347, smsteds. No. 303. Ættens Gaard i Oslo, kaldet Pausen, nævnes hyppigt i flere Breve, f. Ex. af 1359, Dipl. N. II. 352, og af 1482, Dipl. N. I. 934.^[7]

Historiker Knut Dørum omtaler Nikolas (Sigurdsson) Paus som en mektig riksembetsmann med tilknytning til Oslo som forekommer i flere brev.^[8]

En forbindelse mellom Nikolas Paus, de andre personene med tilnavnet Paus og gården Pausen på 13–1400-tallet, og de to prestebrødrene fra Oslo født på slutten av 1500-tallet som begge hadde slektsnavnet Paus og som ble stamfedre for slekten Paus, har ikke blitt konkret påvist, men S.H. Finne-Grønn antok i sin bok Slekten Paus at det trolig var en form for forbindelse.^[9] Cornelius S. Schilbred skrev at «navnet Paus er et av de få norske navn som forekommer både i middelalder og nyere tid. På 1500-tallet forekommer det i det hele ikke, men dukker altså opp igjen hos stamfedrene for den nulevende Paus-slekt. Forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort».^[10] Antagelsene om en forbindelse bygger derfor på rent generelle momenter som at de hadde samme (i norsk og lokal sammenheng sjeldne) navn, bodde i samme by, tilhørte samme fåtallige elite i denne byen og at avstanden i tid fra siste gang gården Pausen nevnes til prestebrødrene blir født er bare 105 år. En eventuell forbindelse i overleveringen av navnet trenger heller ikke bety avstamning direkte fra lagmannen; f.eks. kan det tenkes at prestebrødrene kan ha fått navnet fra gården som i sin tur har fått navnet fra lagmannen eller hans familie. Det må i denne sammenhengen nevnes at Oslo var en meget liten by med en samlet befolkning trolig på under tusen innbyggere i tiden etter svartedauden og en enda mer fåtallig elite, og selv ved inngangen til 1500-tallet var innbyggertallet bare på rundt 3000 innbyggere. At navnet ikke påvises på 1500-tallet er i tråd med datidens navneskikk; Finne-Grønn understreker at «på 1500-tallet og fremdeles ut i 1600-tallet var det ikke skikk at norske slektsnavn blev brukt til dagligdags».^[9]