Nasjonsbygging er et begrep innen sammenlignende politikk og historisk sosiologi som betegner prosessen fra etablering av en statsmakt til en nasjonalt integrert nasjonalstat der befolkningen føler en utstrakt grad av nasjonal identitet. Oftest er denne prosessen initiert av en kulturell eller politisk elite («nasjonsbyggere»), men etter hvert griper nasjonalfølelsen om seg i større lag av befolkningen.

Stein Rokkan oppfatter nasjonsbygging som en prosess av kulturell grensedannelse utad og kulturell standardisering innad, en utvikling av nasjonale institusjoner som vernepliktig forsvar, allment skolevesen, utbredelse av kommunikasjonsmedier og som følge av slike prosesser, en nasjonal bevissthet.

I de nordiske land var perioden fra nasjonalromantikken innledningen til nasjonsbyggingsprosessen. Virkemidler i nasjonsbygging kunne være skapelse av nasjonalt skriftspråk, skriving av historieverk som konstruerte en kontinuitet bakover i tid for denne befolkningsgruppen, og skoleverk der nasjonale holdninger ble innprentet.

Etter kommunismens fall ca. 1990 blomstret nasjonalismen opp igjen i Øst-Europa. På slutten av 90-tallet ble derfor forskning på nasjonsbygging et av de mest debatterte tema i samfunnsforskningen.

• Stein Rokkan (1987). Stat, nasjon, klasse: essays i politisk sosiologi. [Oslo]: Universitetsforl. ISBN 8200025330. 
• Rune Slagstad (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax. ISBN 8253020244.