Nashville sound er en stilretning innen countrymusikk. Den er oppkalt etter byen Nashville i Tennessee, som regnes for å være det største kraftsentrum for country. Stilen ble utviklet i annen halvdel av 1950-årene, og avløste honky tonk-stilen som var populær i store deler av 1940- og 50-årene. Selv om begrepet ofte knytter an til produksjonen (i stedet for en epoke) like meget som et visst lydbilde, kan nashville soundalment dateres til tiden rundt 1957-1958.^[1]

Nashville sound er influert av popmusikken. Stilen kalles i blant også countrypolitan.

Pionerer for nashville sound var RCA Records og Columbia Records i Nashville, blant dem Steve Sholes, plateprodusentene Chet Atkins, Owen Bradley og Bob Ferguson, og lydteknikeren Bill Porter. De skapte stilen ved å erstatte honky tonk-sounden (fiolin, steel guitar, nasalsang) med innhold fra 1950-tallets popmusikk (strykerarrangemaent, bakgrunnssang, crooning-sang), og «slick» produksjon, og popstrukturer.^[2][3] Produsentene satte seg i hitmakeriprosessen sin lit til en liten gruppe studiomusikere ved navn Nashville A-Team. I 1960 meldte tidsskriftet Time at Nashville hadde gått forbi Hollywood som nasjonens nummer to (etter New York City) innen plateproduksjon.^[4]

Countryhistorikeren Rich Kienzle sa at Gone, en hit med Ferlin Husky innspilt i november 1956, meget vel kan ha vist veien for nashville sound. Colin Escott mener at Jim Reeves' Four Walls, innspilt i februar 1957, var den første innspillingen med nashville sound. Chet Atkins, RCA-produsent og gitarist, anses ofte som hjernen bak soundet, med sin produksjon av Don Gibsons Oh Lonesome Me samme år.^[1] Men i et essay publisert i Heartaches by the Number: Country Music's 500 Greatest Singles, mener David Cantwell at Elvis Presleys rockinnspilling av Don't Be Cruel i juli 1956 satte i gang nashvillesoundens epoke.^[1]

Tidlig på 1960-tallet ble nashville sound utfordret av Bakersfield sound.^[2] Nashvilles poplåtstruktur gikk opp i hva som kom til å ble kalt countrypolitan. Countrypolitan var sterkt innrettet mot mainstreammarkedet, og solgte godt på det senere 1960- og tidlige 1970-tallet. Blant de som lå bak denne sound var produsentene Billy Sherrill (som medvirket i Tammy Wynettes tidlige karriere) og Glenn Sutton. Artister som gjerne foretrakk countrypolitan var foruten Tammy Wynette også Glen Campbell, Lynn Anderson, Charlie Rich og Charley Pride.^[3]

Bakersfieldsounden og senere også outlaw country dominerte countrymusikken blant entusiastene, mens countrypolitan hersket på poplistene.^[3]

Da han ble spurt om hva Nashville sound var, svarte Chet Atkins «That's what it is. It's the sound of money».^[5]