Mytem er innenfor mytologi en sjelden gullklump av en myte som ikke kan reduseres; det uforanderlige elementet, ikke ulikt en kulturell mem; ett som alltid kan bli delt med andre, relaterte mytemer og settes sammen på ulike måter^[1] – «sammenbuntet» i Claude Lévi-Strauss' bilde – eller sammenkoblet i mer kompliserte forhold, som et molekyl i en sammensetning.^[2] Eksempelvis deler mytene om Adonis og Osiris mange av de samme elementene, noe som kan tyde på at begge mytene har en felles kilde.^[2]

Vladimir Propp, som samlet folkeeventyr, mente at enheten av analyser var den individuelle fortelling: den felles mytem som i kontrast er ekvivalenten i myten av fonemer, morfemer, og sememer i det som strukturelle lingvister deler språket i: i den minste mulige enheter av mening innenfor et språksystem.

På 1950-tallet innlemmet Claude Lévi-Strauss for første gang denne teknikken av språkanalyser for å analysere mytekritisismen. I hans forskning på mytesystemene til primitive stammesamfunn, ut ifra en analogi fra språkstrukturen adopterte han begrepet mythème, med forfektelsen at meningssystemet innenfor mytiske ytringer er en tett parallell til et språksystem. Denne ideen er blitt til dels bestridt av Roman Jakobson som forholdt seg til at mytem er et konsept eller fonem som er uten betydning i seg selv, men dens betydning kan bli vist ved sosiologisk analyse.

• Lévi-Strauss, Claude (1955): «The Structural study of myth» i Journal of American Folklore, 68, s. 428-444

• Genova, Pamela A.: «Mythème/mytheme», Dictionnaire International des Termes Littéraires. Et konsist syn på Lévi-Strauss' bruk av begrepet mytem. Arkivert fra originalen 26. oktober 2004