Mediant eller overmediant beskrives i norsk musikkteori som en ren treklang^{[trenger referanse]} som ligger en ters over hovedfunksjonen. Medianten har alltid to fellestoner med hovedfunksjonen. En eldre definisjon som ikke lenger er i bruk, beskriver tredje trinnet i en skala (det vil si en enkelttone) som mediant. Definisjonen i norsk musikkteori kolliderer på sett og vis med bruk av begrepene mediant og submediant i tysk musikkteori.^{[trenger referanse]} Her omtales det som mediant eller submediant når en hovedfunksjon bare har én fellestone med sine respektive medianter.

Med F-Dur som utgangspunkt dannes det tre hovedfunksjoner, tonika F-Dur, subdominant B♭-Dur, og dominant C-Dur. De tilsvarende medianter er da a-moll (tonikamediant, fellestoner c og a) og d-moll (subdominantens submediant, fellestoner f og d). En mediant til dominanten finnes ikke i Dur siden treklangen som ligger en ters over dominanten i Dur, er en forminsket treklang.

Med h-moll som utgangspunkt dannes det tre hovedfunksjoner, tonika h-moll, subdominant e-moll, og dominant F♯-Dur. Tonikamediant er da D-Dur (fellestoner f♯ og d), subdominantens mediant er G-Dur (fellestoner h og g).
Når det gjelder dominantens mediant, må en ta hensyn til at dominanten i molltonearter i utgangspunkt er en molltreklang. (I praksis forekommer den imidlertid nesten alltid i Dur.) Dominantens submediant dannes fra den opprinnelige molltreklangen. I h-moll er det derfor A-Dur (fellestoner c♯ og a) som er dominantens mediant.

Bruker en tysk musikkteori som grunnlag, er det f.eks. Ass-dur og A-dur samt Ess-dur og E-dur som er submedianter eller medianter til C-dur (fellestone hhv. c, e eller g).

• Oelmann, Klaus Henning (1996): Metodiske aspekter ved undervisning av utenlandske studenter i hørelære, Høgskolen i Tromsø, Avd. for kunstfag
• Tveit, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Universitetsforlaget, Oslo

• Diatonisk funksjon