Matte painting (engelsk for «maleri på matt glass») er en filmteknisk fagbetegnelse for malte bilder som brukes som spesialeffekter i film for å skape en optisk illusjon av et virkelig, tredimensjonalt miljø eller en bakgrunn. Teknikken brukes når det ville blitt for dyrt eller umulig å bygge tilsvarende kulisser eller å filme virkelige omgivelser. Matte paintings kan for eksempel framstille spektakulære landskap, store byggverk, fantasifulle miljøer og eksotiske opptakssteder i eventyrfilmer. Moderne matte paintings utføres med digitale hjelpemidler. Også bluescreen (greenscreen) har i stor grad overtatt for tradisjonelle bakgrunnsmalerier.

Historikk, teknikk og bruk

Tradisjonell matte painting

Matte paintings er detaljerte, mer eller mindre fotorealistiske kulissemalerier av eksteriører eller interiører. Opprinnelig ble matte-bildene malt på deler av matte, gjennomsiktige glassplater som ble posisjonert nøyaktig mellom filmkameraet og skuespillerne på scenen slik at filmopptaket viste maleriet og scenen som ett, sammenhengende scenografisk miljø. På den måten kunne stillestående bilder bli kombinert med bevegelige detaljer nesten uten at overgangen mellom maleri og virkelighet ble synlig. Heller ikke det virkelige størrelsesforholdet mellom bildene er merkbart i det todimensjonale filmopptaket. For eksempel kunne himmel, bakgrunnsnatur og toppen av bygninger males på glassplatens øvre del, mens den nedre ble stående urørt og dermed viste skuespillerne som beveget seg tilsynelatende foran, på bakken eller på en scene som egentlig bare var bygd opp til kanten av glassmaleriet foran.

Betegnelsen matte painting omfatter også store bakgrunner malt på lerret.

Filmeksempler

Første matte painting på glass skal ha blitt lagd i en amerikansk film fra 1907. Filmeksempler siden er hodeskalleøya i King Kong (1933), Smaragdbyen i Trollmannen fra Oz (1939), Xanadu i Citizen Kane (1941), Frihetsstatuen i sluttscenen i Apeplaneten (1968), «traktorstrålene» i Star Wars Episode IV: Et nytt håp (1977) og det hemmelige gigantlageret sist i Jakten på den forsvunne skatten (1981).

Digital matte painting

Første dataskapte maleri ble presentert i Young Sherlock Holmes fra 1985. I løpet av 1990-tallet overtok så gradvis datagrafikk. Tradisjonelle arbeidsredskap som maling og pensler ble dermed erstattet av digitale tegnebrett, 3D-modeller, bearbeidede fotografier og etter hvert også dataanimasjoner som skapte effekter den gamle maleteknikken ikke tillot.

Utøvere

Arbeidet med matte paintings utføres av dyktige malere, illustratører, designere og teknikere som på engelsk blir kalt matte artists, matte painters og matte technicians. Tilsvarende håndverkere som utfører digital matte painting, kalles digital matte artists eller digital matte painters (forkortet DMP).

Liknende filmeffekter

Liknende visuelle filmeffekter er gammeldagse bakgrunnspojeksjoner og nyere bruk av bluescreen.

Istedenfor malte motiver har det også blitt brukt nedskalerte modeller som plasseres foran i bildet på en slik måte at de oppleves som en naturlig del av skuespillerne og motivet ellers, bare større og i bakgrunnen. Fordelen med modellene er at de kan lyssettes på ulike måter og også inneholde bevegelige elementer. Schüfftan-metoden er en filmeffekt oppkalt etter tyskeren Eugen Schüfftans bruk av teknikken i storfilmen Metropolis fra 1927. Den kombinerer speilbildet av en liten, tilpasset modell med synet av skuespillere i et scenerom bak speilet.

Se også

• Kulissemaleri
• Bluescreen (greenscreen)
• Schüfftan-metoden
• Compositing
• Trompe-l'œil

Eksterne lenker

• Eksempler på tradisjonelle matte paintings i filmer
• Prinsippskisse