Matres lectionis («lesningens mødre», entall: mater lectionis, fra hebraisk: אֵם קְרִיאָה, 'em kri'a)^[1] er et latinsk uttrykk som henviser til en gammel metode for å indikere vokaler ved konsonanter,^[2] først og fremst i skrivingen av semittiske skriftspråk, som arabisk, hebraisk og gammelsyrisk. Opprinnelig fantes det ikke vokaltegn i hebraisk skriftspråk, og da brukte man enkelte konsonanter til å indikere vokallyder, og disse ble kalt matres lectionis.^[3] Bokstavene som gjør dette på hebraisk er alef א‎, he ה‎, vav ו‎ og yod י‎,^[2] og på arabisk er matres lectionis (selv om de er mye sjeldnere referert til slik) ʾalif ا‎, wāw و‎ og yāʾ ي‎. Spesielt 'yod og waw er oftere vokaler enn de er konsonanter. Den opprinnelige verdien av matres lectionis tilsvarer nært det som i moderne lingvistikk kalles halvvokaler.^[4]

(«ō» uttales som norsk «å», «w» uttales som engelsk «w»)

Konsonantene alef, he, waw og jod kan brukes for å indikere en vokallyd. Alef ble ikke systematisk brukt som en mater lectionis på hebraisk (slik som den ble på arameisk og arabisk), men den er av og til brukt for å indikere en vokal. He kan brukes til å indikere en vokal når den står i slutten av et ord.

Når et ord benytter seg av en eller flere matres lectionis bruker man benevnelsen plene (som på latin betyr «komplett») om ordet. Når ordet ikke benytter seg av matres lectionis så er det «mangelfullt», på engelsk defective. F.eks. det bibelske navnet David skrives som oftest «DWD» på hebraisk. Men det samme navnet kan også skrives «DWJD», der «J» indikerer vokallyden «i». Den sistnevnte skrivemåten er dermed plene.

Etter hvert forstod man at matres lectionis ikke var tilstrekkelig. Masoretene oppfant derfor vokalpunktene (niqqud), en type punktsetting som indikerer vokaler, og som tilføyes over, under og midt i konsonantteksten.

• «The Vowels in General, Vowel Letters and Vowel Signs», Gesenius’ Hebrew Grammar/7