Mateimpedans eller inngangsimpedans er et begrep som brukes for impedansen til antenner eller andre laster som kobles i enden av en transmisjonslinje (matekabel) ^[1]. Mateimpedansen kan måles direkte av en nettverksanalysator eller antenneanalysator og er impedansen sett fra utsiden av lasten. Mateimpedans må ikke forveksles med strålingsmotstand.

Mateimpedansen til en antenne er vanligvis kompleks og oppstår som en kombinasjon av strålingsmotstand, tapsmotstand og hvor på antennen matekabelen kobles til.

Når en matekabel skal kobles til en last (som en antenne), bør den karakteristiske impedansen samsvare med mateimpedansen for å unngå uønskede refleksjoner. Hvis de avviker, kan en antennetuner brukes mellom matekabelen og lasten for å konvertere mateimpedansen.

En antennetuner kan også kobles til mellom radiosenderen og matekabelen i den andre enden av matekabelen. Dette vil ikke hindre refleksjoner fra å være til stede på selve matekabelen, men det vil i det minste sørge for at radiosenderen ser riktig impedans, unngår potensiell skade, og klarer å levere angitt effekt. Refleksjoner på matekabelen fører til stående bølger og effekttap som går over til varme. For åpne transmisjonslinjer med ekstremt lave tap per meter (som for eksempel en stigekabel), kan en slik løsning fremdeles være akseptabel, men for koaksialkabler er det ofte en dårlig løsning. En antennetuner mellom matekabelen og antennen er den beste løsningen dersom man vil ha minst mulig tap, men det er egentlig kun praktisk gjennomførbart når en automatisk antennetuner brukes.

Når en mateimpedans som er ulik matekabelens karakteristiske impedans kobles i enden av matekabelen uten antennetuner, vil impedansen som måles i den andre enden av matekabelen kun være lik mateimpedansen når kabellengden (kompensert for hastighetsfaktor) er helt antall halve bølgelengder. For alle andre lengder, kan man bruke et Smith-diagram for å beregne impedansen som vil måles.

• Karakteristisk impedans
• Strålingsmotstand