Mandsjukuo (kinesisk: 满洲国, 滿洲國, Mănzhōu Guó, Man-chou-kuo; japansk: 満州国 Manshū koku «Riket Mandsju» (1932-1934) og senere kalt; kinesisk: 大满洲帝国, 大滿洲帝國, Dà Mǎnzhōu Dìguó, Ta Man-chou Ti-kuo; japansk: Manshū teikoku (满洲帝國), «Keiserriket Mandsju» eller «Det store keiserriket Mandsju» (1934-1945)) var en marionettstat opprettet av Keiserriket Japan i det historiske Mandsjuria i Kina, nå i moderne tid kalt Dongbei. Den bestod fra 1. mars 1932 til 15. august 1945. Herskeren var Puyi (1906–1967), den tidligere keiseren av Kina (1908–1912). Han hadde fra 1932 rang som president av Mandsjukuo, men ble i 1934 keiser.

Keiserriket Japan hadde etter den første japansk-kinesiske krig Korea innenfor sin innflytelsessfære og interesserte seg sterkt for råstofftilgangene fra Mandsjuria. Men frem til 1900 var området okkupert av Russland. Det kom til stadig større spenninger mellom Japan og Russland, dog i 1903 krevde den japanske ambassadør at de russiske tropper ble trukket ut av Mandsjuria og at russerne anerkjente Japans interesser i Russland. Dette kravet tilspisset situasjonen, og i 1904 brøt den russisk-japanske krig ut, som Japan vant. Dette tvang russerne til retrett fra Mandsjuria, som da offisielt ble gjenforent med Kina.

Japan sikret seg imidlertid stor innflytelse og bygde den sørmandsjuriske jernbane, slik at råvarer lettere kunne fraktes til Korea og derfra utskipes til Japan. Jernbanen ble beskyttet av den japanske Guandonghæren. Med årene økte Japans appetitt etter enda sterkere innflytelse i Mandsjuria.

Mellom 1916 og 1928 satt krigsherren Zhāng Zuòlín (張作霖) ved makten, slik at Mandsjuria var uavhengig av Kina. Men Zhāng ble drept ved et bombeanslag forøvet av oberst Daisaku Kōmoto i Guandong-hæren. Deretter kunne Kuomintang under Chiang Kai-shek gjenerobre området for Kina.

Mukdenhendelsen i 1931, som antagelig var iscenesatt av japanerne selv, førte til Mandsjuriakrisen, og Guandong-hæren, som opererte nokså uavhengig av instrukser fra regjeringen i Tokyo, overtok styringen. Japanerne opprettet så marionettstaten Mandsjukuo, mot internasjonale protester fra USA og Folkeforbundet. Hovedstad var Hsinking (Xinjing, kinesisk 新京). Mandsjukuo ble anerkjent av bl.a. Kina, Japan, Tyskland, Italia, Den Hellige Stol og andre, men Folkeforbundets manglende anerkjennelse førte til at Japan meldte seg ut av forbundet i 1934.

Japanerne forsøke å knytte området til seg kulturelt og få mest mulig ut av landets rike råvareressurser. Man innførte det japanske språk og gjorde shintoismen til statsreligion. I Mandsjukuo var også den japanske hærens Enhet 731 stasjonert, og den bedrev grusomme menneskeforsøk for å utvikle effektive biologiske og kjemiske stridsmidler.

I 1938 og 1939 kom det til grensetrefninger langs grensen til Sovjetunionen, som følge av japanske fremstøt for å utvide marionettstaten mot nord. Da de sovjetiske tropper klarte å hindre dette, forsøkte japanerne i stedet å utvide Mandsjuoko mot sør.

Under annen verdenskrig var Mandsjukuo en av aksemaktene. I 1945 ble landet erobret av sovjetiske tropper under Operasjon Auguststorm, og i 1946 ble området gitt tilbake til Republikken Kina.

• Behr, Edward (1987). The Last Emperor. Toronto: Futura. ISBN 0553344749. 
• Bong, Inyoung (2014). «A "White Race" without Supremacy: Russians, Racial Hybridity, and Liminality in the Chinese Literature of Manchukuo». Modern Chinese Literature and Culture. 26 (1): 137–190. JSTOR 42940475. 
• Clausen, Søren (1995). The Making of a Chinese City: History and Historiography in Harbin. Contributor: Stig Thøgersen (illustrated utg.). M.E. Sharpe. ISBN 1563244764. Besøkt 10. mars 2014. 
• DuBois, Thomas David (August 2010). «Inauthentic Sovereignty: Law and Legal Institutions in Manchukuo». Journal of Asian Studies. 69 (3): 749–770. JSTOR 40929191. doi:10.1017/S002191181000152X. 
• DuBois, Thomas David (2008). «Rule of Law in a Brave New Empire: Legal Rhetoric and Practice in Manchukuo» (PDF). Law and History Review. 26 (2): 285–319. doi:10.1017/s0738248000001322. ^{[død lenke]}
• Dvořák, Rudolf (1895). Chinas religionen .. Volume 12; Volume 15 of Darstellungen aus dem Gebiete der nichtchristlichen Religionsgeschichte (illustrated utg.). Aschendorff (Druck und Verlag der Aschendorffschen Buchhandlung). ISBN 0199792054. Besøkt 10. mars 2014. 
• Elliott, Mark C. (August 2000). «The Limits of Tartary: Manchuria in Imperial and National Geographies» (PDF). The Journal of Asian Studies. Association for Asian Studies. 59 (3): 603–646. JSTOR 2658945. doi:10.2307/2658945. Arkivert fra originalen (PDF) 17. desember 2016. Besøkt 17. desember 2016. 
• Fogel, Joshua (1995). The Cultural Dimensions of Sino-Japanese Relations: Essays on the Nineteenth and Twentieth Centuries. London: Routledge. ISBN 1563244446. 
• Garcia, Chad D. (2012). Horsemen from the Edge of Empire: The Rise of the Jurchen Coalition (PDF) (thesis). s. 1–315. Besøkt 6. september 2014. 
• Glantz, David (2003). The Soviet Strategic Offensive in Manchuria, 1945: August Storm. Routledge. ISBN 978-0415408615. 
• Giles, Herbert A. (1912). China and the Manchus. (Cambridge : at the University Press) (New York : G. P. Putnam's Sons). Besøkt 31. januar 2014. 
• Hauer, Erich (2007). Handwörterbuch der Mandschusprache. Volume 12; Volume 15 of Darstellungen aus dem Gebiete der nichtchristlichen Religionsgeschichte (illustrated utg.). Otto Harrassowitz Verlag. ISBN 978-3447055284. Besøkt 10. mars 2014. 
• Holland, Douglas (2008). The State of Sovereignty: Territories, Laws, Populations. Indiana University Press. ISBN 978-0253220165. 
• Hotta, Eri (2007). Pan-Asianism and Japan's War 1931-1945. London: Palgrave. ISBN 9780230601031. 
• Jowett, Philip (2004). Rays of the Rising Sun, Volume 1: Japan's Asian Allies 1931–45, China and Manchukuo. Helion and Company Ltd. ISBN 1-874622-21-3. 
• McCormack, Gavan (1977). Chang Tso-lin in Northeast China, 1911-1928: China, Japan, and the Manchurian Idea (illustrated utg.). Stanford University Press. ISBN 0804709459. Besøkt 10. mars 2014. 
• Pʻan, Chao-ying (1938). American Diplomacy Concerning Manchuria. The Catholic University of America. Besøkt 10. mars 2014. 
• Pozzi, Alessandra; Janhunen, Juha Antero; Weiers, Michael, red. (2006). Tumen Jalafun Jecen Aku: Manchu Studies in Honour of Giovanni Stary. Volume 20 of Tunguso Sibirica. Contributor： Giovanni Stary. Otto Harrassowitz Verlag. ISBN 344705378X. 
• Sewell, Bill (2003). Japan at the Millennium: Joining Past and Future (illustrated utg.). UBC Press. ISBN 0774808993. Besøkt 10. mars 2014. 
• Smith, Norman (2012). Intoxicating Manchuria: Alcohol, Opium, and Culture in China's Northeast. Contemporary Chinese Studies Series (illustrated utg.). UBC Press. ISBN 978-0774824316. Besøkt 10. mars 2014. 
• Tamanoi, Mariko Asano (Mai 2000). «Knowledge, Power, and Racial Classification: The "Japanese" in "Manchuria"». The Journal of Asian Studies. Association for Asian Studies. 59 (2): 248–276. JSTOR 2658656. doi:10.2307/2658656. 
• Wolff, David; Steinberg, John W., red. (2007). The Russo-Japanese War in Global Perspective: World War Zero, Volume 2. Volume 2 of The Russo-Japanese War in Global Perspective (illustrated utg.). BRILL. ISBN 978-9004154162. 
• Wu, Shuhui (1995). Die Eroberung von Qinghai unter Berücksichtigung von Tibet und Khams 1717–1727: anhand der Throneingaben des Grossfeldherrn Nian Gengyao. Volume 2 of Tunguso Sibirica (reprint utg.). Otto Harrassowitz Verlag. ISBN 3447037563. Besøkt 10. mars 2014. 
• Young, Louise (1998). Japan's Total Empire: Manchuria and the Culture of Wartime Imperialism. University of California Press. ISBN 9780520210714. 
• Zhao, Gang (Januar 2006). «Reinventing China Imperial Qing Ideology and the Rise of Modern Chinese National Identity in the Early Twentieth Century». Modern China. Sage Publications. 32 (1): 3–30. JSTOR 20062627. doi:10.1177/0097700405282349. 

• (en) Manchukuo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Manchukuo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons