Lov^[a] er innenfor norsk juridisk terminologi begrepet som brukes om en formell, skrevet lov, det vil si en tekst som er gitt lovskraft av et rettssystems lovgiver. En lov gir uttrykk for rettsregler vedtatt av det organet som i et samfunn er bemyndiget til å vedta lover. I et demokratisk land er dette identisk med en folkevalgt forsamling. I Norge er det Stortinget som vedtar lover. Slik kan man si at en lov er politikk uttrykt i fast form og retningsgivende for hva som skal være gjeldende rett inntil man eventuelt endrer den eller erstatter den med en ny.

Det er viktig å skille mellom lovregler og moralske regler som man skal eller bør følge av moralske/etiske grunner. Lovregler er gjerne utformet med størst mulig nøyaktighet (fjerne all tenkelig tvil) i å beskrive forpliktelser. Lovgivning handler derfor om hva man skal/kan/må gjøre og hva man ikke skal/kan/må gjøre, mens moral og etikk heller handler om hva man bør og ikke bør.^[2]

• Hoel, Jan, red. (2012): Juridisk terminologi i noen språk i Norge – status og utfordringer (PDF), Foredrag fra et seminar i Tromsø i november 2011, Språkrådet