En loksodrom (av gresk loxos, «skeiv», og dromos, «løp») er i matematikken ei linje som trekkes på en sfæroid flate slik at den skjærer alle meridianer med samme vinkel. Den har form som en spiral som gjennom et uendelig antall vridninger nærmer seg polene uten noen gang å treffe dem.

Potugiseren Pedro Nunes var den første som undersøkte loksodromens egenskaper, men det var først etter at differensialregninga ble utvikla, at loksodromen ble underkasta en mer utførlig behandling av Jacques Bernoulli og Colin Maclaurin.

Innafor navigasjon spiller loksodromen en viktig rolle. Hvis et skip seiler etter en fast kurs, vil skipet beskrive en loksodrom på jordoverflata. Med såkalte loksodromiske tabeller kan da skipets posisjon til enhver tid bestemmes, når en kjenner den tilbakelagte distansen. På kart som er konstruert med merkatorprojeksjon er alle loksodromer rette linjer. Loksodromen vil vel å merke ikke være den korteste avstanden mellom to punkter på jordoverflata. Særlig over lange avstander vil loksodromen avvike mye fra storsirkelen, som er den korteste vegen.