Legalitetsprinsippet er i offentlig rett at forvaltningen må ha hjemmel i lov for å innskrenke borgernes rettigheter.^[1][2]

Typisk kan forvaltningen bare gripe inn i borgernes eiendomsrett eller alminnelige handlefrihet ved forbud, påbud eller avslag på et rettsgode, når forvaltningen kan forankre vedtaket direkte eller indirekte i en lov. Hvis forvaltningen bare gir fordeler uten å pålegge plikter er det ikke nødvendig med hjemmel i lov.^[3] Det er begrensninger i innbyggernes frihet som krever hjemmel i lov.

Legalitetsprinsippet var frem til 2014 i all hovedsak ulovfestet. Legalitetsprinsippet ble dog regnet for et rettsprinsipp av grunnlovs rang. Innholdet i legalitetsprinsippet er kartlagt i rettspraksis, men ble i 2014 også kodifisert i grunnloven § 113, som sier at «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Når Høyesterett har avsagt dom i saker som angår legalitetsprinsippet vil grensene for rettsprinsippet være diskutert og få betydning for hvordan rettsprinsippet skal tolkes. Innholdet i legalitetsprinsippet er også grundig diskutert i juridisk litteratur. Eckhoff og Smith skriver: «.. omfattende og langvarig rettspraksis har lagt til grunn av visse tiltak på grunn av sitt innhold bare kan bestemmes i eller med hjemmel i formell lov.^[4] Denne delen av det generelle kravet om kompetanse for rettslige disposisjoner (..), kaller vi legalitetsprinsippet».^[5]

Forvaltningsretten har to typer vedtak; enten forskrift, som gjelder en ubestemt krets av personer eller enkeltvedtak som gjelder en eller flere enkeltpersoner. Er vedtaket en forskrift må forskriften ha hjemmel i en lov. Forvaltningen må ha tillatelse i en lov til å lage en forskrift. Fins grunnlaget for vedtaket i et rundskriv kan rundskrivet ha hjemmel i en forskrift som har hjemmel i en lov. Selv om regelen som brukes i et vedtak ikke behøver å stå i en lov må grunnlaget for regelen kunne føres tilbake til en lov. Både forskrift og enkeltvedtak må ha hjemmel i lov.^[6]

I strafferetten gjelder lovprinsippet som er en side av legalitetsprinsippet, men er snevrere. På latin brukes uttrykket nullum crimen, nulla poena sine lege - ingen straff uten lov. Lovprinsippet stiller opp et krav om at ingen kan straffes uten etter lov og er forankret direkte i Grunnlovens § 96. Her er altså ikke hjemmel i lov nok. I angelsaksiske land kan man dømmes til straff på grunnlag av domstolspraksis alene. I Norge er kravet at for å straffedømme noen må straffebestemmelsen stå i en lov og verken forskrift, rettspraksis eller allmenne rettsoppfatninger kan gi grunnlag for straff i Norge. Lovprinsippet er tolket slik at det er selve straffetrusselen som må stå i loven, gjerningsbeskrivelsen kan stå i en forskrift.^[7]

Det finnes også i noen andre land et legalitetsprinsipp i straffeprosessretten som sier at påtalemyndigheten ikke kan unnlate å påtale en straffbar handling den har fått kjennskap til. I Norge er dette legalitetsprinsippet forlatt til fordel for opportunitetsprinsippet. Opportunitetsprinsippet innebærer at påtalemyndigheten i visse tilfelle kan unnlate å påtale en sak selv om det dreier seg om en straffbar handling.^[8]

• Johs. Andenæs og Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 10. utgave, Universitetsforlaget, 2006. ISBN 978-82-15-00989-6.
• Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett, 9. utgave. Universitetsforlaget 2010. ISBN 978-82-15-01614-6.
• Jo Hov: Innføring i prosess. Papinian AS 2009. ISBN 978-82-91060-20-0.
• Jon Gisle: Jusleksikon, 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN 978-82-573-2104-8.
• Svein Slettan og Toril Marie Øie: Forbrytelse og straff, bind 1: Innføring i strafferett. Universitesforlaget 2001. ISBN 82-518-4025-2.