Landemerke var opprinnelig en nevnelse brukt om et punkt på land som man kunne navigere etter når man var på sjøen. Brukt på denne måten ble de kalt med og var deler av det gamle kystnavigasjonssystemet fra før fyr og sjømerker ble vanlige langs kysten.^{[1] [2]}

Mange sjøkart er utstyrt med tegninger av landtoninger og landemerker. Disse er avbildet slik de sees fra havet. Landemerkene kan være naturens skaperverk eller de kan være menneskeskapte, f.eks. store bygninger.

I dag blir ordet landemerke mye brukt om iøynefallende bygninger og landformasjoner som man kan se fra lang avstand, også når man ferdes langs en vei. Eksempler på slike landemerke er Eiffeltårnet i Paris og Frihetsgudinnen i New York.

Sjøfolk hadde mange kjente landemerker langs ulike skipsleder. Det var særlig iøynefallende og gjenkjennbare klipper og fjellformasjoner, kirketårn og fyrlykter: de hvite klippene ved Dover, kirketårnet på Mont-Saint-Michel. Langs Norges kyst er landemerkene mange forskjellige fyrtårn og karakteristiske fjellformasjoner som Alden i Sogn, Den omvendte båt i Kristiansand, Hårteigen på Hardangervidda, Nordkapp i Finnmark og Torghatten i Nordland. Ved innseilingen til Tromøysund østfra passerer leia en skipskirkegård og holmen Bonden, fra 1800-tallet med varde og fra 1924 med lykt, har vært et viktig kjennemerke.

Imenessalen i Grimstad er et mye benyttet landemerke på Sørlandet, og er skrevet seg inn i verdenslitteraturen av dikteren Henrik Ibsen. Imenes er en gård i bygda Landvik, og fjellet like ved gården har en karakteristisk form og tilstrekkelig høyde til å sees langt til sjøs. Ibsen kjente Imenessalen fra sin tid som apoteklærling i Grimstad og benyttet seg at denne kunnskapen da han skrev eposet Terje Vigen. Terje nærmer seg Norges kyst etter å ha hentet korn på Jylland under Napoleonskrigen, og på hjemveien leter han i horisonten etter landkjenning og finner Imenessalen som et landemerke - bred og blå - da visste han hvor han var.^{[3] [4]}

Risørflekken som ligger godt synlig over Solsiden er et av Sørlandets eldste seilmerker, og er synlig 12 nautiske mil av land. Risørflekken benyttes fremdeles og er stadig et viktig sjømerke. Det var hollandske sjømenn som først kalket på 1600-tallet. Eieren av Buvika ble så tidlig som i 1641 pålagt av kongen å holde det kalkede fjellpartiet over byen ved like. I dag skjer det ved at forskjellige lag og foreninger, sammen med kommunen står for arbeidet med å holde berget hvitt. ^[5]

En annen variant er overettmerker som består av hvite triangler, der spissene skal falle «overett» når skipet er midt i leia. På kveld og natt er der montert lykter som står midt i hver sin trekant.

Se også

• Dagmerke

Referanser

Litteratur

• [Norges sjøkartverk]: Kystens historie i kart og beskrivelser. Norges sjøkartverk 1932 - 1982.