Forbruker defineres vanligvis som en fysisk person som kjøper en vare eller en tjeneste utenfor næringsvirksomhet eller yrke, der tingen eller tjenesten hovedsakelig er til privat bruk. Denne definisjonen skiller såkalte forbrukerkjøp fra transaksjoner som skjer i næring, f.eks mellom næringsvirksomheter og andre, juridiske personer eller institusjoner. Til forskjell fra forbrukerkjøp gjelder dette profesjonelle aktører som regnes som likeverdige.

Salg og utveksling av tjenester forbrukere imellom er ikke forbrukerkontrakter, da forbrukerforhold forutsetter at selger og tilbyder eller disses representant opptrer i næringsvirksomhet, mens kjøper ikke gjør det.

Gjennom spesiell forbrukerlovgivning vil forbrukeren være sikret minsterettigheter i flere typer kontraktsforhold som den profesjonelle part ikke kan fravike ved avtale innen eksempelvis forbrukerkjøp, håndverkertjenester, pakkereiser, kredittkjøp, timeshare, i tillegg til at forbruker har angrerett etter angrerettloven ved fjernsalg og annet salg som skjer utenfor fast utsalgssted.

Formålet med lovregler som ikke kan fravikes ved avtale (preseptoriske regler) er at forbrukeren skal ha en lovbestemt sterkere stilling enn den profesjonelle part og beskyttes mot utnyttelse på grunn av den annens parts forhandlingsposisjon. Ufravikelige forbrukerrettigheter finnes i flere lover, som forbrukerkjøpsloven, kredittkjøpsloven, finansavtaleloven, pakkereiseloven, håndverkertjenesteloven, tidspartloven (timeshareloven) og angrerettloven. Dessuten vil eksempelvis avhendingsloven være ufravikelig i forbrukerkjøp, jf. avhendingsloven § 1-2.

Virkningen av at en kontraktsbestemmelse strider mot ufravikelig forbrukerlovgivning, blir normalt at den ufravikelige regel legges til grunn i kontraktsforholdet i stedet for det avtalte. Den ufravikelige lovregel for forbrukere vil ved motstrid legges til grunn i kontrakten, som om den var avtalt mellom partene.

Begrepet konsument er nærliggende, men det gis gjerne en smalere definisjon enn forbruker i og med at det først og fremst relateres til såkalte konsumvarer, dvs. standard varer i standard utførelse som inngår i en persons eller husholdnings daglige forbruk, til forskjell fra varige forbruksgoder, kapitalvarer og bolig.

I Norge ble det gjennomført en enhetlig definisjon av forbruker i juridisk sammenheng ved innføringen av Lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) ble innført i 2002. Forbrukerkjøp er definert som «salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet».

I tillegg til at loven gir forbrukere klart definerte rettigheter (og forpliktelser), har den norske stat opprettet Forbrukerrådet, som skal bistå forbrukeren med hjelp når det trengs. Rådet utfører også tester av ulike varer for å undersøke kvaliteten. Disse publiseres i Forbruker-rapporten. Forbrukerombudet er en offentlig myndighet som har 30 ansatte i Oslo og Trondheim og som ledes av en person som har tittelen forbrukerombud. Forbrukerombudets arbeider for at forbrukere skal få en enklere og tryggere hverdag ved å forebygge og stoppe ulovlig markedsføring og urimelige kontrakter. I sitt arbeid bruker ombudet dialog, forhandlinger, sanksjoner og informasjon.

I Norge ble forbrukerbegrepet og -rollen satt på den politiske dagsorden på 1950-tallet og 21. desember 1956 ble det første Familie- og forbrukerdepartementet opprettet. Den første lov om kontroll med markedsføring (markedsføringsloven) (i dag: Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.) og Forbrukerombudet kom i 1972.

Det store flertall av aktive forbrukere i vårt samfunn er også velgere, og bestemmelser som beskytter forbrukere og institusjoner som ivaretar forbrukerinteresser har en klar politisk betydning.

• Forbruker Europa

• (en) Consumers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Lov om forbrukerkjøp
• Forbrukerrådets nettsider