«Kjetta på Dovre» er et norsk folkeeventyr som handler om en mann på vandring som trenger hus til seg selv og Kvitbjørnen sin på julaften. Menneskene som bor der sier at det går bra, men hver julaften kommer det troll, og tar seg inn i huset. Folkene flytter ut på julaften, etter de har dekt opp til festmåltid for trollene. Mannen etterlater bjørnen under bordet. Og når trollene kommer, prøver en av de yngste å mate det han tror er en katt, med pølse. Bjørnen svir seg på snuten, og jager ut alle trollene.

Neste år roper trollene på Halvor, huseieren. De lurer på om kjetta fortsatt er der. Halvor sier at det er hun, og at hun har ynglet, og fått syv unger til, da sier trollene at de aldri skal komme igjen, og drar.

Den varianten av «Kjetta på Dovre» som er best kjent, er Asbjørnsen og Moes versjon i Norske Folke-Eventyr.^[1] «Kjetta på Dovre» hører til den gruppa av eventyr som i norsk eventyrtypologi kalles eventyr om det dumme trollet. Det har typenummer 1161 i Aarne-Thompsons eventyrklassifikasjon. Fortellingen er også registrert som vandresagn. I Reidar Th. Christiansens katalog Migratory Legends har den typenummer ML 6015.

Eventyret er et eksempel på at Dovrefjell har hatt en mytisk status i norsk folkediktning og folketro, som et sted der det er samla spesielt mye trollskap. Asbjørnsen og Moes bruk av stedsnavnet i dette eventyret og i «Høna som skulle til Dovrefjell for at ikke all verden skulle forgå» har i sin tur bidratt til den særlig stillinga som Dovrefjell har i nordmenns bevissthet også i dag.

Knut Liestøl har forska på vandringsvegene for eventyret, som kjennes i varianter fra flere land i Nord-Europa. «Kjetta på Dovre» er et av få eksempler på at virkelige stedsnavn opptrer i eventyr.

• Tåtten om Audun fra Vestfjordene