Kjerrevei er en vei som er farbar med hest og kjerre, i motsetning til stier og hulveier, der transport av last med hest foregikk med kløv, slep eller slede.

Kjerreveier ble anlagt ettersom transportbehovet over land ble større, ofte i forbindelse med postruter og reisevirksomhet mellom landsdelene. Noen av kjerreveiene fikk status som kongeveier, og kjennetegnes av forseggjorte veikanter og velbygde broer med veibredde om lag to meter. Andre var det ikke så farlig med, bare lasset kom fram, og det var det bredden av veien og dybden på hullene som avgjorde. Mange gårder har hatt kjerrevei fram til våre dager.

Siden hesten gjorde fra seg i bevegelse, ble veien godt gjødslet. Dette satte spor i form av en rikholdig flora i veikantene. Planter som prøvde å vokse i sporene ble enten tråkket i stykker av hesteskoene eller kjørt ned av jernbeslåtte hjul. Når veien gikk ut av bruk ble den raskt overtatt av vegetasjon.

Etterhvert gjorde behovet for veier i Danmark-Norge som var farbare med kjerre og vogn seg gjeldende, så de lokale bøndene ble pålagt veiplikt,^[1] og veikravet ble i flere deler av landet oppgradert til kongevei.

• Fønnebø, Reidar. Oldtidsveger – Slep og kongeveger i Oslo og på Østlandet. Oslo: Orion, 2004.