Kjøleskap er et husholdningsapparat som benyttes for å konservere mat og drikke i en kjølig atmosfære for å oppnå lengre holdbarhet enn det som er mulig ved rom- eller kjellertemperatur. Kjøledisker, kjølereoler og kjøleskap er også i utstrakt bruk i dagligvareforretninger, kaféer og kantiner og til dels i storhusholdninger og -kjøkken.

I dag har de aller fleste boliger et kjøleskap for oppbevaring av mat og drikke. Kjøleskapet er det siste leddet i en ubrutt kjølekjede som starter hos en produsent (av f.eks. melk med kjøletank), og går via innsamling, foredling, transport og dagligvarebutikk, til den ender i et privat kjøleskap. Ved siden av kjøling tilpasset kjøleskap, er i dag dypfrysing som forutsetter en ubrutt frysekjede med dypfryser hos sluttbruker, blant de vanligste konserveringsmetodene i norsk dagligvareindustri og -handel. Et rom med samme funksjon kalles kjølerom. Kjølemaskinen i et kjøleskap eller kjølerom fungerer på samme måte som en varmepumpe.

Kjølevarer (lett bedervelig mat) skal oppbevarest ved 4 °C eller lavere^[1].

Kjøleskap er delt opp i klasser etter omgivelsetemperatur SN :10–32 grader N : 16–32 grader ST :16–38 grader T : 10–43 grader.

Historikk

Kjøleskapet ble oppfunnet i 1876 av den tyske ingeniøren Carl von Linde. Kjøleskapet benytter en varmepumpe for å kjøle innsiden av skapet. Det vanlige i Norge er at kompressoren i kjøleskapet bruker 230 V spenning.

På 1920-tallet var kjøleskap ofte ekstremt farlige på grunn av innhold av giftig ammoniakk som kunne lekke ut. I 1929 omkom mer enn hundre mennesker av en slik lekkasje på et sykehus i Cleveland, Ohio. Oppfinneren Thomas Midgley tok på seg oppgaven med å skape en gass som var trygg i bruk. Det han kom frem til, var klorfluorkarbongass, forkortet til KFK, som senere viste seg å bryte ned ozonet i stratosfæren, og derfor ble forbudt å bruke.^[2] Dermed ble isobutan, som ikke er skadelig for ozonlaget, en av de vanligste gassene å bruke i kjøleskap.

Referanser