Kardinalnepote var en etablert posisjon i Kirkestaten under renessansen og i barokken. Den regjerende pave ville da elevere en slektning, som regel en av sine nevøer (latin: nepotes) til kardinals rang, og gjøre ham til pavens «høyre hånd». Denne fast omskrevne og institusjonaliserte rolle for kardinalnepoten ble etablert i den katollske kirkes regjeringssystem av pave Paul III (pave 1534 til 1549). Pave Innocens XII avskaffet embedet i 1692. Begrepet nepotisme har dette systemet som historisk bakgrunn.

Denne nepotismen var i datidens systemer en meningsfylt innretning idet den var med på å støtte og sikre Pavens maktposisjon og maktutfoldelse. På den tid, før fremveksten av et godt utviklet og profesjonelt forvaltningsbyråkrati, var det rett så alminnelig at en hersker satte inn slektninger og andre særlig betrodde fra vennekretsen i nøkkelstillinger. En nepote kunne således ivareta en rekke representative oppdrag for paven, i stor grad gjaldt det i det daglige representasjobns- og protokollære oppdrag som for eksempel å undertegne diplomatisk post og forestå miottagelser. Noen virkelig egen makt var det sjeldent at nepoten innehadde.

Fra pave Innocens Xs tid ble fra 1644 de politiske funksjoner over mer og mer til kardinalstatssekretæren.

Kardinalnepotens embede kunne imidlertid også tjene til å forankre pavens familie i adelen utover selve pontifikatets varighet, og sikre den finansielt. Men med til dette fikk man inn kjøp og salg av embeder, begustigelser og dispensasjoner. Nepoten kunne på den måten styrke slektens økonomiske fremtid, eller utøve mesénens rolle for kunstnere. Denne siden av nepotismen gjorde at systemet i det store og hele etterhvert kom i vanry.

• Pave Eugenius IV (1383–1447) var en av fire nevøer som var blitt elevert til kardinaler av Gregor XII, for å styrke hans egen maktbpasis under det store vestlige skisma.
• Kardinal Carlo Carafa (1517–1561) var Paul IVs nevø. Han var først soldat, så ble han kardinal og fikk vide fullmakter. Tidlig under Pius IVs pontifikat ble han dødsdømt og henrettet.
• Kardinal Innocenzo Ciocchi del Monte (1532–1577) var adoptivnevø til Julius III.
• Kardinal Karl Borromeus var nevø av Pius IV, Han gav frivillig avkall på sin storew innflytelse i kurien som kardinalnepote or heller å konsentrere seg om å reformere sitt svekkede erkebispedømme Milano. Som betydelig motreformasjonsmann ble han helligkåret.
• Kardinal Pietro Aldobrandini var nevø av pave Klemens VIII.
• Cesare Borgia var sønn av pave Alexander VI. Etter eget ønske ble han av faren tilbakeført til sen sekulære stand.
• Scipione Caffarelli-Borghese (1577–1633), kardinalnepote til pave Paul V var grunnleggeren av kunstsamlingen i Villa Borghese.

• Arne Karsten: Künstler und Kardinäle. Vom Mäzenatentum römischer Kardinalnepoten im 17. Jahrhundert. Böhlau, Köln u. a. 2003, ISBN 3-412-11302-6 (Zugleich: Berlin, Humboldt-Univ., Diss., 2001).