En kardesk er en form for prosjektil, brukt i eldre, glattborede kanoner.^[1] En kardeskladning består av en serie mindre kuler (ofte muskettkuler) som virker på omtrent samme måte som en hagle, med vid utspredningsgrad av mindre fragmenter fra en hovedpatron. Kardesk kan minne litt om en splintgranat, men i motsetning til slike innholdet ikke kardesker noe eget sprengstoff, og er ment til bruk i direkte ildgiving mot motstaderne. Kardesk ble brukt som anti-personellvåpen over kortere avstander, og var særlig effektiv mot tette infanteriformasjoner slik de ble brukt på 17- og begynnelsen av 1800-tallet.

Det finnes mange forskjellige design av kardesk. Felles for alle er at de består av en sylindrisk beholder (av tøy, tre, blikk, jern eller lignende) med mindre, ofte skarpe fragmenter på innsiden, særlig av bly, sten eller jern. Kardesker kunne være produsert sentralt ved arsenalene, eller improviseres i felt ved at vanlige blykuler ble sydd inn i en egnet beholder av tøy, med en forladning i bunnen. Det norske ordet navnet på slike ladninger kommer fra italiensk via tysk, og henviser til blikkhylsteret som var vanlig å pakke slike ladninger i.^[2] Det engelske navnet grapeshot («drueskudd») henviser til at ferdigpakkede ladninger i tøyhylster liknet på en drueklase. Det fantes også kombinerte kardesker, der en serie bly- eller jernkuler var kombinert med en større, massiv jernkule. Slike kombinasjonskuler ble særlig brukt mot fransk kavaleri ved Waterloo.^[3]

Kardeskladninger gikk av bruk etter hvert som man gikk over til riflede kanoner på midten av 1800-tallet. Dette falt sammen med innføringen av bakladere og senere repetervåpen for infanterister. Deres skuddtakt ble derved såpass høy at behovet for de hagle-lignende kardesksuddene i stor grad forsvant.

• Kanongruppa i Fredrikstad har bilde av kardesk
• Oversikt over kanonprosjektiler