Kapo var en betegnelse på fanger i tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig som hadde visse lavere administrative funksjoner og derfor fikk enkelte privilegier, herunder bedre klær, tilgang på alkohol og fritak fra hardt fysisk arbeid. I «splitt og hersk»-tenkningen ble fangene som tjenestegjorde som kapo gjort til kommandantens medskyldige, og disse ble ofte forhatt av de andre fangene.

Blant oppgavene kunne være overoppsyn med andre fanger og lede dem i arbeid, og slik være ansvarlig for det arbeidet som ble utført. Mange ble rekruttert fra fanger som var innsatt med voldskriminelle dommer, tidligere SA-medlemmer eller tidligere fremmedlegionærer, og de hadde fullmakt til å anvende brutalitet mot andre fanger. Også politiske fanger ble brukt som kapos.^[1][2]

Tittelens opprinnelse har flere forklaringer: at det kommer fra italiensk, capo, («sjef», «leder»), at det er en forkortelse for det tyske uttrykket Kameradenpolizei, og er i den tyske synonymordboken Duden beskrevet som en kortform av det franske ordet caporal («kaptein», «leder», «korporal»).^[3]

Kapoenes rolle er beskrevet i en rekke bøker fra konsentrasjonsleirene, blant dem den selvbiografiske Hvis dette er et menneske av Primo Levi fra 1947, og Viktor Frankls Man's Search for Meaning, i den siste hvor rollen beskrives fra en psykiaters ståsted. Kapoene er også omtalt i Elie Wiesels selvbiografi Natt fra 1960, og i Art Spiegelmans tegnede roman Maus II.

• (de) Orth, Karin (München 2000), Ausbeutung, Vernichtung, Öffentlichkeit : neue Studien zur nationalsozialistischen Lagerpolitik. K.G. Saur. ISBN 3-598-24033-3

• (en) Kapo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons