Et kanontårn er som regel en dreibar kabin utstyrt med våpen. Vanligvis finnes disse på et skip eller et pansret kampkjøretøy utstyrt med en eller flere kanoner eller andre våpen.

Et av de tidligste fartøyene med kanontårn var USS «Monitor», som var i tjeneste under den amerikanske borgerkrigen. Kanontårn ble deretter vanlig inntil rundt slutten av andre verdenskrig, hvor skipenes hovedbevæpning ble missiler.

På skip navnes tårnene på forskjellige måter: Britene bruker bokstaver, og første tårnet fra baugen er da A-tårnet, neste B-tårnet og så videre. Tårn bak på skipet fikk bokstaver fra slutten av alfabetet. Den tyske marinen bruker bokstaver bakfra og forut, og gjerne det fonetiske alfabetet, som Anton, Bruno, Caesar, Dora og så videre.

På 1930-tallet hadde også fly fått tårn for å beskytte seg mot fiendtlige fly. Disse inneholdt som regel mitraljøser. Britene forsøkte også jagerfly med tårn, for eksempel Boulton Paul Defiant. Dette fungerte greit når flyet angrep bombefly, men var til hinder for manøvreringen ellers. I jetalderen forsvant tårnene stort sett fra fly.

De første stridsvogner hadde ikke kanontårn, men kanoner montert i skroget. Det ble raskt innsett at kanontårn var viktige for vognas stridsevne. Før andre verdenskrig ble det også eksperimentert med vogner med flere tårn, for eksempel den sovjetiske T-35. Dette viste seg upraktisk.

I moderne stridsvogner er tårnet oftest bemannet med 2 eller 3 soldater (vognkommandør, skytter og som regel lader), og kan roteres 360°. Det er bevæpnet med en kanon (som regel 105–125 mm) og har sikter og andre observasjonsmekanismer, samt ytre panser for å beskytte mannskapet. Noen tårn (som oftest fra 30-40 tallet) var kun bemannet med 1 soldat som for eksempel i den franske Char B1 bis.

• 
  Framre tårn på det amerikanske slagskipet USS «Missouri».
• 
  Tårnet på en M47E2 Patton stridsvogn.
• 
  To Boulton Paul Defiant med tårn.