Kanaan (hebraisk: כְּנַעַן – Kĕnáʿan, i pausa כְּנָעַן – Kĕnā́ʿan; i bibeloversettelsen fra 1930 Kana’an) er en bibelsk opphavsfigur som, i henhold til Det gamle testamentet, var sønn av Ham og sønnesønn av patriarken Noah. Første Mosebok hevder at kanaanittene, et folk som bodde i det som er dagens Israel, var etterkommere av denne Kanaan. Kanaan ble igjen far til fønikerne gjennom sin sønn Sidon (også navnet på en fønikisk by i dagens Libanon) og hettittene gjennom sin sønn Het. Bibelen hevder også at Kanaans avkom omfattet «...også jebusittene, amorittene og girgasjittene, hevittene, arkittene, sinittene, arvadittene, semarittene og hamatittene. Siden bredte kanaaneernes ætter seg videre ut.»^[1] Tanken er at ettersom menneskeheten ble drept av Gud via syndefloden var det fra Noahs slekt at jorden ble befolket på nytt. Fra hans sønner og sønnesønner nedstammer de enkelte kjente stammer i Levanten: «...ætt for ætt og språk for språk, hver i sitt land og sitt folkeslag. Og dette var de ættene som stammer fra Noahs sønner, nevnt etter sine slektledd og folkeslag. Fra dem har folkeslagene bredt seg ut over jorden etter storflommen.»^[2]

I Første Mosebok ble Kanaan forbannet av Noah på grunn av Hams synd ved at han hadde sett sin far naken da han var drukken: «Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, sa han: «Forbannet være Kanaan, den ringeste trell for sine brødre!»^[3] I henhold til Boken om Jubelårene, en av de pseudepigrafene eller apokryfene, hevder imidlertid at både den israelske erobringen av landet Kanaan og forbannelsen er isteden tilskrevet Kanaans standhaftige verging mot å bli med sine eldre brødre i Hams jordfordeling bortenfor Nilen og isteden «okkupere» de østlige breddene av Middelhavet innenfor arven skissert for Sem.

Den persiske historikeren Muhammad ibn Jarir al-Tabari (ca. 915) har gjenfortalt en tradisjon om Kanaans hustru het Arsal, en datter av Batawil, sønn av Tiras, og hun fødte ham «Svarte, Nubiere, Fezzan, Zaghawa, og alle folkene i Sudan». Det er en viderediktning av Bibelens fortelling ved å gjøre Kanaan til stamfar til de folkene og områdene som var kjente for araberne. Foruten Kanaan kommer han også med detaljer om Noah og hans ark som ikke finnes andre steder.^[4][5]