Justitiarius (middelalderlatin justiciarius, via latin justitia, «rettferdighet»),^[1] dommer, er tittelen på formannen i Høyesterett.

Tidligere ble formannen i byrettene titulert byrettsjustitiarius, men siden 2002 er tittelen her bestemt til å være sorenskriver, på samme måte som det var i herredsrettene.

Justiciar (den som utøver justice, «rettferdighet»)^[2] var i middelalderens England og Skottland en viktig juridisk og politisk posisjon.

I Skottland var tittelen justiciar historisk sett opprettet med to øverste posisjoner, en som hadde sin myndighet i nord, den andre i sør, delt av elven Forth. De var begge kongens løytnant for juridiske og administrative saker og ble etablert på 1100-tallet. Rollen som justiciar utviklet seg til den nåværende Lord Justice-General, overhode av den juridiske høyesterett, High Court of Justiciary, og i tillegg medlem av det kongelige husholdning. I middelalderen var tittelen arvelig.

Hertugen av Argyll holder i dag den arvelige tittelen High Justiciar av Argyll, men posisjonen er rent symbolsk og det er intet ansvar knyttet til tittelen.

I engelsk historie har begrepet justiciar opprinnelig blitt referert til et hvilket som helst offiser tilknyttet kongens domstol (Curia Regis), eller enhver som kvalifiserte eller utøvde rollen som dommer i en lavere rett.

Øverste myndighet, Chief Justiciar, senere kjent som kun justiciar var grovt regnet som middelalderens svar på dagens statsminister, det vil si monarkens sjefsminister.

I hvert fylke eller shire var sheriffen kongens representant i alle saker. Den eneste anke som kunne rettes mot sheriffens avgjørelser eller dennes domstol var direkte til kongen. Ettersom kongen ofte var i Frankrike, eller som i den tidligste normanniske perioden, at kongen ikke forsto språket til sine undersåtter, ble en justiciar, regent eller løytnant utpekt for å representere kongen i kongedømmet slik sheriffen representerte kongen i hvert shire.

Ettersom de første normanniske kongene ofte var utenlands, og posisjonen justiciar uten unntak var en betydningsfull adelsmann eller geistlig, ble posisjonen svært mektig og viktig, og mektig nok til å bli en trussel mot kongen. Den siste store justiciar, Hubert de Burgh, 1. jarl av Kent, ble fjernet fra posisjonen i 1231, og chancellor (kansler) overtok posisjonen som justiciar som andre etter kongen i verdighet, foruten makt og innflytelse.

Kontoret til øverste justiciar har trolig eksistert siden regimet til kong Vilhelm II av England da Ranulf Flambard var justiciar inntil under kong Edvard I av England da kontoret ble erstattet av adskilte overhoder for de tre grener som kongens domstol var delt i: Justices of the Court of Common Pleas, Justices of the Court of King's Bench og Barons of the Court of Exchequer.

Henrik II av England tildelte tittelen justiciar til posisjonen seneschal i Normandie.

På 1100-tallet opptrådte en magister justitiarius i det normanniske kongedømmet av Sicilia, og var lagmann for den kongelige domstol (Magna Curia). Det er antatt at denne tittelen og kontoret var lånt fra England.