Jordbearbeiding er et samlenavn for harving og pløye, det vil si å forberede jorda for dyrking av avlinger. Jordbearbeiding har vært avgjørende for å forbedre og opprettholde avlingsveksten helt siden begynnelsen av jordbruket for 12 000 år siden.^[1] Jordbearbeiding er en viktig aktivitet for alt jordbruk eller landbruk. Jordbearbeiding har blant annet til hensikt å blande inn mer luft i jorda (noe som kan føre til at planterøtter vokser dypere og øker veksten av mikroorganismer), løsner, blander og fordeler organisk materiale (humus) og mineralnæringsstoffer i jorda og ødelegger ugress. Bearbeidingen gir også jorda passende fuktighet og porøsitet.

Til jordbearbeiding trengs redskap og en energikilde. Energikilden kan være muskelkraft fra mennesker eller husdyr, eller fossilt brensel som utnyttes via en traktor. Redskapene for bruk av mennesker er oftest hakke, spade eller greip. Trekkdyr bruker ard, plog og harv. Til traktor brukes plog, harv og kultivator.

Viktigheten av jordbearbeiding som jordbruksteknikk i tidlig moderne tid hadde å gjøre med teorier om plantebiologi og botanikk fremmet av europeiske tenkere. I 1733 publiserte den engelske forfatteren Jethro Tull avhandlingen Horse-Hoeing Husbandry: An Essay on the Principles of Vegetation and Tillage,^[2] som hevdet at jord måtte pulveriseres til fint pulver for at plantene kunne bruke den. Tull skrev at hver påfølgende jordbearbeiding av jorda ville øke fruktbarheten, og at det var umulig å dyrke jorda for mye.^[3] Vitenskapelig observasjon har imidlertid vist at det motsatte er sant; Jordbearbeiding fører til at jord mister strukturelle kvaliteter som lar planterøtter, vann og næringsstoffer trenge inn i den, akselererer tap av jord ved erosjon og resulterer i jordkomprimering.^[4]

• Brady, Nyle C.; R.R. Weil (2002): The nature and property of soils, 13. utg., New Jersey: Prentice Hall. ISBN 0-13-016763-0.