Randmorener er en ryggformet moreneavsetning som er blitt dannet langs kanten av en isbre ved stillstand eller framrykk av brefronten. De kalles endemorener når de er avsatt foran brefronten og sidemorener når de er avsatt i en dalside ved siden av breen. Andre betegnelser er morenerygg og israndavsetning. De består av usortert materiale som har blitt transportert av breen.

Av de forskjellige typene randmorener er endemorenene de mest synlige. Flere voller viser hvor langt breen har trengt frem til ulike tider. De ulike trinnene kan identifiseres og dateres, og de har gjerne navn etter bestemte lokaliteter, f.eks. Tjøme-Hvaler-trinnet.^[1]

De yngste randmorenene er små og er lett synlige foran dagens isbreer. I Norge kan man finne 6-7 endemorener framfor en bre. Har breen gått fram i en dal (dalbre), har endemorenen gjerne form som en halvsirkel. Mange innsjøer er oppdemt av endemorener (bresjø). Etter siste istid ble store rygger dannet på bunnen av fjorder.

På 1700-tallet ble det skapt mange endemorener som i dag ligger mange kilometer fra dagens brefront, for eksempel framfor flere utløpere fra Jostedalsbreen.

Briksdalsbreen gikk i perioden 1987–1996 fram 400 meter. Fra 1996 har den gått tilbake 100 meter.

Forskningshistorie

Geologen Theodor Kjerulf var den første som beskrev de store kvartærgeologiske løsmassene på Østlandet som avsetninger fra istiden.^[2]

Referanser

Litteratur

• Ole G. Karlsen: Delta. Naturgeografi for den videregående skolen. 1981
• Ole G. Karlsen: Ei verd av is. Oslo 1992
• Israndlinjer i Norden. TemaNord 1998. bokhylla.no
• Theodor Kjerulf: Istiden. København 1876. bokhylla.no

Se også

• Raet