Isklatring er en gren innen sporten klatring og innebærer klatring på strukturer av is som for eksempel tilfrosne fosser. Den beste isen er den som er blitt til over lang tid, som når vann har sivet langsomt ut fra terrenget over en bergvegg. Isklatring regnes som farligere enn fjellklatring ettersom isstrukturer er mindre sikre enn stein. Det er også fare for å bli skadet av is som løsnes av klatrere høyere opp.

De siste 10 årene har isklatringen utviklet seg til mixklatring. Her benyttes isutstyr til å klatre på bart fjell. Gode klippeklatrere har etter kort tid gått noen av de hardeste gradene av mixruter.

Isklatring utføres med stegjern og isøkser spesielt tilpasset isklatring. Stegjernene har kraftige pigger som er rettet fremover og litt nedover. Disse sparkes inn i isen. Samtidig hugger en tak i isen med isøksene. Til sikring brukes isskruer og ellers ordinært klatreutstyr som tau, karabiner m.m.

Graderingen som forklarer vanskeligheten på fossene bedømmes etter tre kriterier; bratthet, iskvalitet og muligheter for å sette sikringer. Den enkleste er WI-2 og den vanskeligste er WI-7. Ruteførere for fosser må leses med største varsomhet siden forholdene endres fra år til år og fra dag til dag. All bruk av førere skjer på eget ansvar og bør leses som en veiledning og ikke en "fasit"!

Graderingen følger en tommelfingerregel som sier at jo brattere og dårligere is, jo vanskeligere grad.

• (en) Ice climbing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons